Svar uten innhold
- Jeg er glad Per Arne Dahl gir respons på mitt spørsmål, men han svarer ikke på spørsmålet mitt, skriver Jon Kvalbein.
Jeg er glad for at Per Arne Dahl i Dagen 13. januar gir en respons på mitt spørsmål til ham i Dagen 8. jan. Men han svarer ikke på mitt spørsmål. Det er villedende når Dahl antyder at jeg vil sette grenser for hvem man skal kunne be for.
Enkeltpersoner må også få be til Gud om hva de vil. Det er Guds sak å svare. Guds løfter er knyttet til bønn i Jesu navn, etter Hans vilje.
Mitt spørsmål gjelder en helt konkret forbønn. Per Arne Dahl har gått inn for å innføre en liturgi for forbønn for homofile som på forhånd har inngått borgerlig «ekteskap». Det er dette vi diskuterer, ikke noe annet.
Jeg antar at Dahl ikke har foreslått en slik liturgi uten å ha gjennomtenkt hva en slik forbønn skal inneholde. En liturgisk forbønn er ingen fri bønn. Den består av formulerte setninger som skal være godkjent av Kirkemøtet og anvendes ved denne anledningen.
En liturgi må ha grunnlag i Bibelen. Jesus har med bønnen «Fader Vår» gitt oss undervisning i hvordan vi bør be. I min artikkel viste jeg til at Bibelen lærer at homofilt samliv er synd og uforenlig med et liv i Guds rike. En bibelsk forsvarlig forbønn for et homofilt «ektepar» kan derfor ikke innebære en kirkelig godkjennelse av deres samliv.
Når et homofilt par ber om forbønn for sitt borgerlig inngåtte «ekteskap», er det ikke for å gjøre ekteskapet legalt i samfunnet. Etter gjeldende lov er deres «ekteskap» allerede gyldig. Deres overordnede hensikt er å få kirkens, ja, Guds, godkjennelse av det samlivet de har inngått.
Men kirken har ingen fullmakt til å godkjenne eller velsigne noe som er imot Guds vilje. Om biskopene heter det i kirkens bekjennelsesskrift Augustana 28: «Men når de lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menighetene en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem, Matt 7 (15): «Vokt dere for de falske profeter.»»
La meg føye til: Jeg er ikke homofil, men heller ikke homofob. Helt fra studietiden har jeg hatt bibelstudier og fortrolig bønnesamfunn med venner som var klar over sin seksuelle tiltrekning til personer av samme kjønn. De strevde med sine fristelser, vi andre hadde vårt å stri med. Jeg beundret dem.
De ønsket å leve seksuelt avholdende etter Guds vilje. Og de var dypt fortvilet over prester og biskoper som sviktet dem ved å gi grønt lys for de fristelsene som de selv kjempet imot. Er det ikke kirkens oppgave å støtte dem som vil leve i samsvar med Guds ord?
Per Arne Dahl har ikke gitt svar på spørsmålet om hva en liturgisk bønn for et borgerlig inngått «ekteskap» mellom homofile bør inneholde. Når Dahl skriver at han ønsker en bønn som gir «forutsigbarhet», sier dette intet om bønnens innhold. Skal det være en bønn med sikte på synderkjennelse, omvendelse og et nytt liv i avholdenhet?
Eller skal det være en bønn som gir kirkelig legitimitet til deres samliv? Et ærlig svar på dette spørsmålet kan Dahl neppe gi uten samtidig å svare på dette spørsmålet: Betrakter han et homofilt samliv som synd, eller er det akseptabelt i Guds øyne?