Svarer Sofie Braut: Åpenhet er ikke relativisme

Sofie Braut belyser på intelligent og skarpt vis åpenhetens begrensninger i sin artikkel «Dialogens store problem» (Dagen, 9. november), som er et svar på vår egen artikkel «En debatt om debatten» (Vårt Land, 5. november). I sistnevnte slår vi et slag for åpenhet og lytting satt opp mot skråsikkerhet og fastlåsthet.

Ja, Sofie Braut har rett: Dialog kan være både problematisk og ødeleggende dersom den ikke er styrt av en vilje til sannhetssøken og basert på grunnleggende prinsipper.

Et slikt grunnleggende prinsipp finner vi i kjernen av kristendommen: menneskets gudgitte verdi, og det som følger av den verdien for hvordan vi behandler hverandre.

En dialog som ser bort fra at det faktisk finnes sannheter og prinsipper, og som ser ethvert standpunkt som like gyldig og like mye verdt, vil kunne legge seg åpen for den verste og mest menneskefiendtlige brutalitet og ensretting.

Og likevel, eller kanskje nettopp derfor, er dialogen så viktig. Vi holder fast ved vårt innledende bilde om de to menneskene på hver sin øy med et tall mellom seg: den ene ser et ni-tall, den andre et seks-tall.

Jo, det er fullt mulig at det ene tallet faktisk er det riktige, og at den andre tolkningen er riv ruskende gal. Men det er bare ved å bevege oss til den andre øya at vi kan forstå hvorfor den andre ser det annerledes. Og like viktig: Kanskje kan faktisk saken sees fra flere sider, uten at man dermed forkaster tanken om det også finnes sannheter.

Bibelen selv er full av nyanser og spenninger, ikke minst mellom klare leveregler og strenghet på den ene siden og nåde, tilgivelse og åpenhet for den og det som er helt annerledes på den andre.

Det er jo derfor samtaler om for eksempel seksualitet er så krevende, og derfor krever de åpenhet, lytting og respekt. Det er faktisk ikke slik at det alltid er så lett å finne én åpenbar sannhet – eller at dialogen bør unngås fordi den med nødvendighet blir ryggesløs og relativistisk.

Tvert imot kan vi lære mer om hverandre gjennom dialog, og vi kan kanskje til og med forbedre og endre våre ståsteder – og derigjennom utvikle oss på positivt vis.

Kristendommen har gjentatte ganger gjennom historien vært en kraft for forandring og frigjøring, og det har ofte skjedd når den har inngått i dialog og utfordret seg selv og sine egne standpunkter.

Kvinnesyn og diskusjoner om kvinners plass i samfunns- og arbeidsliv er et åpenbart eksempel, slaveri og individuelle frihetsrettigheter et annet. Mange var skeptiske til de dialogene og fryktet hva som kunne skje hvis man skulle endre og åpne seg. Takk og pris for at man likevel gjorde det.

Også Sigrid Undset og Simone Weil – begge holdt frem som eksempler i Sofie Brauts artikkel – var skikkelser som utfordret mange. Det er de utfordringene vi må tåle. Og da må vi lytte.

Simone Weil gjentok ofte hvor sentralt det er å lytte til andre for å få tak i det felles menneskelige, blant annet formulert i det berømte sitatet: «Attention is the rarest and purest form of generosity.»

Det står ikke i motsetning til å søke sannhet, men er en erkjennelse av at sannheten kan lodde enda dypere enn der vi først leter etter den. Sigrid Undset beskriver forholdet mellom det tidsbundne og det evige i Fortellinger om kong Artur og ridderne av det runde bord:

«Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.»

Det store problemet er å vite når vi faktisk står overfor det og dem man bare er nødt til å avvise, eller sagt med andre ord: de tilfellene der dialog kan være ødeleggende fordi vi står i fare for å kaste på båten våre grunnleggende prinsipper. Det vet vi neppe før vi faktisk har turt å gå inn i dialogene.

Filmskaper Deeyah Khans dialoger med ekstreme rasister i USA er et eksempel til etterlevelse. Det samme gjelder Thomas Seltzers forsøk å forstå den amerikanske polariseringen gjennom serien UXA.

Ingen av dem er relativister, tvert imot. Men de vil likevel lytte og lære fordi de oppriktig mener veien til endring og forsoning går gjennom dialogen.

Det tror vi også. Og det er alt annet enn relativisme.