Sveriges viktige kamp for ytringsfriheten

Sverige er ikke akkurat det landet vi forbinder mest med fasthet, besluttsomhet og mot når kriser truer den nasjonale sikkerheten. Ikke har de holdt ytringsfrihetens fane spesielt høyt heller, når det har kostet noe.

Tvert imot har vårt naboland, som ikke har opplevd krig siden 1700-tallet, bøyd nakken og heller valgt ettergivenhet ved historiske korsveier.

Det verste eksempler er selvfølgelig Andre verdenskrig der svenskenes medgjørlighet med Nazi-Tyskland utgjør et skammens kapittel i landets historie. Regjeringen lot det tyske militæret bruke det svenske jernbanenettet til å frakte soldater både til Nord-Norge og til Østfronten. Det var først da det ikke lenger var noen tvil om at Tyskland ville tape krigen, at Sverige sluttet å stille sin infrastruktur til tjeneste for Det tredje rikes krigsinnsats.

Svensk presse var også påfallende taus og valgte i stor grad å etterkomme oppfordringene om å ikke skrive ufordelaktig om Adolf Hitler. Den legendariske sjefredaktøren i Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, Torgny Segerstedt, ble en enslig svensk ytringsfrihetshelt under krigen. Han fortsatte å hamre løs på Hitler og nazismen selv om til om med svenskekongen Guvstav V innstendig bad ham slutte og truet med at det ville være redaktørens ansvar dersom Sverige ble dratt inn i krigen.

Men det er altså i denne stolte Segerstedt-tradisjonen som den svenske regjeringen nå stiller seg når de nekter å etterkomme kravene fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan.

Helt fra Sverige og Finland i 2021 offentliggjorde at de ville søke Nato-medlemskap har Erdogan oppført seg som en slags orientalsk teppehandler. I Nato er reglene slik at alle nåværende medlemmer må godkjenne et søkerland før det kan bli tatt opp som medlem. Denne makten har Erdogan bestemt seg for å bruke fullt ut.

Han har kommet med stadig nye krav han skal ha som motytelse for å støtte spesielt Sveriges Nato-søknad. Blant annet har Erdogan krevd å få utlevert det han karakteriserte som «kurdiske terrorister» bosatt i Sverige.

Det siste ultimatumet han har stilt er at Sverige må vedta et lovforbud mot brenning av muslimenes hellige bok Koranen.

– Min hellige bok, Koranen, ble brent og ødelagt. Så lenge dere tillater dette, kommer vi ikke til å si ja til deres inntreden i Nato, sa Erdogan da han onsdag møtte partifeller i nasjonalforsamlingen i Ankara. Uttalelsen ble møtt av stående applaus og jubel i salen.

Kravet om lovforbud mot koranbrenning kommer etter at den dansk-svenske politikeren og aksjonisten Rasmus Paludan nylig tente på et eksemplar av islams hellige skrift utenfor den tyrkiske ambassaden i Stockholm.

Men den svenske regjeringen er ikke villige til å prute på landets ytringsfrihet. De nekter å bøye av, selv om statsminister Ulf Kristersson tidligere har understreket at landet befinner seg i den verste krisen siden Andre verdenskrig og at ikke noe spørsmål nå er viktigere enn svensk Nato-medlemskap.

– Sverige kommer ikke til å kompromisse om ytringsfrihet og rettssikkerhet, er det kontante svaret fra utenriksminister Tobias Billström på Erdogans utspill.

I disse dager er det rett og slett grunn til å være stolt av Sverige. Selv ikke i denne ytterst krevende internasjonale situasjonen der Russlands krig utfordrer svensk sikkerhet, er de villige til å svekke viktige demokratiske prinsipper.

For vår del av verden er også symbolhandlinger av Paludans type, som det store flertallet tar avstand fra, likevel beskyttet av ytringsfriheten.

Det er ille nok at Tyrkias despotisk leder skal ha innflytelse over et skandinavisk lands medlemskap i de vestlige demokratienes forsvarsallianse. Men det er en helt avskyelig tanke at en president som undertrykker ytringsfriheten og andre politiske rettigheter i sitt eget land, skal få mulighet til å eksportere sin ufrihet hit til oss.

Det har nå svenskene helt forbilledlig satt foten ned for.

Takk skal du ha, söta bror.

Politiet forbyr koranbrenning i Oslo