Swingkurs på 90-tallet uten medieoppmerksomhet

Nyheten om ULs swingkurs satte meg i mimremodus til studietid og Laget. Vi var sammen, ba sammen, delte liv og tro i storm og stille. Reiste på helgeturer – weekender, som det heter på «nynorsk». På en av disse hadde vi swingkurs. Som styremedlem ivret jeg for dette.

Før studietid i Kongsberg hadde jeg to år på bibelskole. Før det noen år i arbeidslivet. Helt siden ungdomsskolen hadde jeg vært engasjert i kristent arbeid. På den tiden var dans heller uglesett. En kristelig VGS forbød dans, mens bevegelse til musikk var tillatt. Tungt å svelge for en tenåring.

Vårt swingkurs i Lagsregi fikk ingen medieoppmerksomhet. Like greit, med tanke på dansedebatten som utspiller seg nå, rundt 30 år senere.

Vi fikk med flere som ellers ikke ville kommet på en Lagstur. Stemningen var, slik jeg opplevde det, trivelig, inkluderende og respektfull. Jeg følte meg mange ganger klønete og keitet. Har aldri vært noen danseløve. Men jeg kjente meg aldri dum eller sett ned på. Her var takhøyde og raushet, trygghet. Og mye smil og latter.

Er det rimelig å gi en reinlender skylden for sex før ekteskap?

I retrospektiv ser jeg hvor mye godt dans i sunne rammer kan utrette. Det er super trening, styrker kroppsbeherskelse, bygger tillit og fellesskap, gir massevis av mestring og glede. Ja, noe så riktig og viktig som kroppsglede.

Og skulle noen unge mennesker kjenne seg tiltrukket av hverandre på dansegulvet, er det faktisk helt etter Boken. Tiltrekning, forelskelse og gryende kjærlighet er sårbart, men prinsipielt verken uønsket eller farlig. Dessuten risikerer man nøyaktig det samme i slalåmbakken, på fisketur, i bibelgrupper, på forelesning og ellers hvor mennesker treffes.

Takk for dansen!