Symbolpolitikk på sitt verste

For tre år siden sendte regjeringen Støre ut en begeistret melding om «et forsterket klimamål». Nå skulle ikke Norge bare kutte 50 prosent av sine utslipp før 2030. Nei, nå var målet 55 prosent.

Nå viser det fremlagte statsbudsjettet for 2025 at Norge er langt unna dette målet. Som NRK kunne fortelle samme dag som statsbudsjettet ble lagt fram:

«Anslaget er at innen 2030 vil Norge ha kuttet 26,3 prosent. Det vil si under halvparten av målet».

Likevel er det lite som tyder på at regjeringen vil ta kraftfulle grep for at målet skal nås. For eksempel ved å heve flyavgiftene kraftig eller øke prisene på bensin og diesel.

Det frister å sitere fra Ibsens skuespill Brand: «At ei du kan, deg visst forlades, men aldri at du ikke vil».

Beskytte skaperverket

Det er bortimot tverrpolitisk enighet i Norge om viktigheten av å kutte klimagassutslipp. Også vi mener, ut ifra kristen tenkning, at det er viktig å beskytte skaperverket. Når det er overveiende sannsynlig at klimagassutslippene har langsiktige skadevirkninger, er det en kristenplikt å bidra til at disse reduseres.

Så finnes det reell uenighet om nytten – og de samfunnsøkonomiske effektene – av ulike klimatiltak.

Den debatten skal vi ikke gå inn i her. Politikere må alltid gjøre avveininger og vurdere helheten.

Vårt poeng er altså ikke at regjeringens øverste prioritering må være å få de norske utslippene ned med 55 prosent før 2030. Tvert imot erkjenner vi – helt sikker slik regjeringen også gjør – at brutale utslippsreduksjoner både kan ramme industrien og nordmenns privatøkonomi på en uheldig måte.

Derimot vil vi påpeke hvor problematisk det er å gjøre et mål om utslippsreduksjon viktigere enn selve reduksjonen. Det er svært uheldig for samfunnsdebatten når politikere signaliserer at det er viktigere å sette seg fine mål enn å styre etter målene.

Helt urealistisk

I dag fremstår det som totalt urealistisk at Norge skal vil klare å kutte 55 prosent av klimagassutslippene før 2030 – i hvert fall hvis det ikke innføres svært upopulære, drastiske tiltak.

Det går da også fram av regjeringens statsbudsjett hvor det finnes et dokument på hele 230 sider med tittelen «Regjeringens klimastatus og -plan». Nesten 20 ganger står det at Norges mål er å redusere utslippene av klimagasser med 55 prosent innen 2030 (fra 1990-nivået).

Vanskeligere er det å finne tydelig informasjon om hvor Norge er på vei. Men det ligger i en del av tallene som presenteres at Norge er langt unna å nå målet.

For et år siden kunne Statistisk sentralbyrå fortelle at utslippene siden 1990 hadde gått ned med 4,7 prosent.

Norge hadde altså, ved utgangen av 2022, tatt 4,6 prosent av de kuttene som skal bli til 55 prosent innen 2030. Fra 2021 til 2022 var nedgangen bare på 0,5 prosent.

Støres sterke signal

For de fleste som ser noenlunde nøkternt på realitetene var det åpenbart også i 2022 at Norge ikke lå an til å nå det som den gang var målet – nemlig et kutt på 50 prosent.

I en slik situasjon bør vi kunne forvente at politikere ikke brukte et eneste minutt på å vurdere om målet skulle heves fra 50 prosent til 55 prosent. Isteden burde diskusjonene handle om hva som kan gjøres for å nå eksisterende mål.

Likevel gikk altså statsministeren begeistret ut med informasjon om at Norge hadde hevet sine ambisjoner. Det var ikke bare et uforpliktende utspill, men et mål Norge hadde meldt inn til FN.

«Dette sender et sterkt signal til andre land, og vi håper flere vil forsterke sine mål», sa statsministeren.

Som om det viktigste politikere driver med er å sende signaler fremfor å levere konkret politikk.

Uansvarlig symbolpolitikk

Det statsministeren gjorde i 2022 var å drive symbolpolitikk på sitt mest uansvarlige. Det er uheldig av flere grunner.

Først fordi det svekker tilliten til politikere.

Dernest fordi det – når det handler om klimapolitikk – innebærer å dytte helt reelle utfordringer videre til neste generasjon. Så må de prøve å rydde opp i problemene vi har skapt og gjøre en ekstra stor innsats for å kutte utslipp og bevare skaperverket.