Synagoge i 100 – håpets hus

Nå i september vises en utstilling ved Oslo rådhus i anledning 100-årsjubileet for synagogen i Bergstien.

Senere i måneden, mens jødene feirer sin løvhyttefest, er det 170 år siden Stortinget fjernet bestemmelsen i Grunnlovens som siden 1814 hadde nektet jøder adgang til vårt land. Det skjedde 24. september 1851. Det er god grunn til å markere begge begivenheter, og vi er mange i Den norske kirke som vil gratulere med synagoge-jubileet.

Synagogens eksteriør preges av en Davidsstjerne på tårnet, og i frontvinduet og på veggen en hebraisk innskrift, et bibelsitat. På norsk: «Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk» (Jes 56,7).

Det greske synagoge og hebraiske bet knesset betyr begge forsamlingshus; et sted der folk samles og bønnen til Gud er kjølen som bærer fellesskapet. Det Mosaiske Trossamfund fortjener honnør for åpenhet, raushet og gjestfrihet, selv med de sikkerhetstiltak som omgir og er nødvendige for huset i Bergstien.

Synagogen rommer i dag et livskraftig fellesskap med barn og voksne, unge som eldre, og inntar en viktig plass som gudshus og kulturinstitusjon i vår hovedstad.

I senere tiår skyldes det ikke minst det framtidsrettede lederskapet til rabbinerne Mikhael Melchior og Joav Melchior, aktive synagogeforstandere og andre frivillige medarbeidere.

Det yrende livet i synagogen tjener Det Mosaiske Trossamfund til ære. For bakteppet er langt fra lyst, verken historisk eller aktuelt.

Berit Reisels bok, «Hvor ble det av alt sammen?», er en rystende beretning om nazistenes aksjoner og nordmenns deltakelse i likvidasjonen av jødisk eiendom og norske jøders liv.

Men det er også rystende å lese om årene etter krigen og den manglende tilbakeføring av eiendom til jøder som hadde vendt tilbake til Norge. Hva møtte dem da de kom hjem? Deres leiligheter, hus og eiendeler var tatt. De kom hjem til «intet». Med ett av få unntak: Synagogen i Bergstien.

Under Holocaust ble synagoger i Europa rasert og ødelagt. Synagogene i Trondheim og i Calmeyers gate i Oslo ble vandalisert, mens huset i Bergstien ble tatt i bruk som lager. Det gjorde at synagoge-bygningen og tora-skapet forble intakt, og 31. august 1945 ble den gjenåpnet i nærvær av blant andre daværende kronprins Olav.

Forstander Ervin Kohn har fortalt om norske jøder som flyktet til Sverige. Da krigen gikk mot slutten, diskuterte de om de skulle tørre å dra tilbake til Norge. Det at synagogen fortsatt sto, ga dem håp, og de kom tilbake.

Men det har vært en tung vei fram til dagens frodige synagogeliv og norske jøders aktive deltakelse i kultur- og samfunnsliv. Tiår etter krigen kunne «gode» nordmenn si: «Vi handler ikke i jødebutikker.»

Antisemittisk grums gjorde seg fortsatt gjeldende, og undersøkelsen fra HL-senteret i 2012 og 2017 viser at vi ikke er ferdige med det. Vi er heller ikke uberørt av en utvikling der staten Israel omtales med karakteristikker fra klassisk antisemittisme og bidrar til gammelt-nytt jødehat.

På Holocaustdagen i januar offentliggjorde vår regjering en fornyet plan for å motvirke antisemittisme. Hva skal være kirkenes og kristnes bidrag til dette viktige arbeidet?

Da trenger vi en bevissthet om hvordan vår kirke sviktet og ikke tok tilstrekkelig på alvor situasjonen for norske jøder da nazistene okkuperte vårt land, så vel som i årene etter krigen.

Det må samtidig innebære et oppgjør med den antijødiske arven i kirkens historie slik den fortsatt kan dukke opp i kristen forkynnelse og undervisning. Men det må ikke stoppe der. Det må følges opp ved at vi lærer oss å verdsette og tale positivt om synagogen og det jødiske folk, om jødisk tro og praksis.

Synagogens jubileum markeres med en oversettelse til norsk av den jødiske bønneboken. I den er mange av bønnene fra Salmenes bok i den hebraiske bibel. Salmenes bok var også Jesu bønnebok, og bønnene der har til alle tider vært bedt i både synagoger og kirker. Det er eksempel på den nære tilknytning mellom oss i bønnelivet.

I den kristne menighet ber vi i Jesu navn, men det er hele tiden en bønn til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, til Israels Gud som Skaper og Herre. Bønnen som Jesus lærte oss å be, er også en helt gjennom jødisk bønn, fra det første uttrykk «Vår Far» og til siste ord: «Amen.»

Når løvhyttefesten kommer, vil jøder i Oslo og over hele verden be om regn over jorden etter den lange og tørre sommeren i Israels land. Synagogens gudstjenesteliv har i alle århundrer vært knyttet til naturens rytme der. Alt ettersom årstidene skifter, ber de for innhøstingen av korn, for frukthøsten og jordens grøde.

Det vi sjelden tenker over, er at vår kirkeårskalender – med blant annet påske og pinse – har opphav i den samme årsrytmen i landet og i synagogen.

Når konflikten mellom israelere og palestinere blusser opp, blir det gjerne intenst, og de lange linjer i historien kan forsvinne ut av horisonten. På tross av landflyktighet i flere århundrer har det alltid bodd jøder i landet. Og i eksil har de fortsatt å be for landet, daglig og sabbat etter sabbat.

Bakenfor den politiske diskurs bør disse linjene bidra til ærbødighet i møte med jødenes bibelske, historiske og aktuelle tilknytning til deres fedres land. For sikkerhets skyld: Uten at palestinerne i landet blir glemt.

Innskriften på synagogens yttervegg markerer at den vil være «et bønnens hus for alle folk». Det ønsker vi også at våre kirkehus skal være.

Jeg har lagt merke til hvordan de i sabbats-gudstjenesten ber for sin norske konge og det norske folk. Ber vi for våre norske jøder og hele det jødiske folk? Eller glemmer vi våre røtter og den tette tilknytningen vi som kristne har til dem?

I disse jubileumstider for synagogen skal et utvalg ta fatt på et arbeid om vår kirkes forhold til det jødiske folk.

Min forventning er at de vil ta et oppgjør med kirkelig antijudaisme, med vår egen nære historie de siste par hundre år, og med holdninger til Israel som gir seg utslag i jødehat.

Det vil kreve en nytenkning som mange kirker har vært gjennom de senere år. En positiv omtale av synagogens levende tradisjoner må dernest følges aktivt opp i forkynnelse, undervisning og menighetsliv i samspill med synagogen.

Det vil innebære at vi også i våre gudstjenester takker Gud og ber for dem – i respekt og ærbødighet for deres identitet og egenart. Den katolske kirke har gått foran og sier: «La oss be for det jødiske folk som Herren vår Gud først talte til, at han må gi dem framgang i sin kjærlighet til hans navn og i troskap til hans pakt med dem.»