Syndflodens historisitet

Syndfloden var en helt enestående begivenhet i historien. Det hebraiske ordet for vannflom (mabul) som er brukt her, anvendes i Bibelen bare om syndfloden, og det ordet som mabul er oversatt med i den greske oversettelsen av GT (kataklysmos) anvendtes i klassisk gresk især som betegnelse for syndfloden/vannflommen i den greske versjonen av syndflodsberetningen (som jo bare er én ut av de mange syndflodsberetninger, som er kjent fra forskjellige deler av verden).

I overført betydning kan imidlertid det greske ordet kataklysmos også anvendes om en «utslettelse av erindringen». Og dette stemmer godt med hva syndfloden resulterte i, nemlig dét som apostelen Peter beskriver i 2. Pet. 3:6: « ... den daværende verden (gikk) under, da den ble oversvømmet av vann», slik at den har blitt nesten utslettet av menneskehetens erindring.

Så ingen av oss vet hvordan verden før syndfloden så ut; men den nå avdøde danske forfatteren Poul Hoffman forsøkte – på grunnlag av de opplysningene vi tross alt får i de første kapitlene av 1. Mosebok – å forestille seg verden før syndfloden. Dette ble til de to romanene «Over alle ørne» (1968) og «Ingen nat før dæmring» (1970), som begge utkom på norsk også i sin tid. Hensikten med å skrive slike romaner fremgår indirekte av det bibelsitatet Hofmann hadde anbrakt helt foran i den første av de to bøkene:

«Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være. For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, helt til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer» (Matt. 24:37-39).

Hoffmann ønsket nok med disse romaner om tiden før syndfloden å holde frem Jesu advarsel til oss om å være rede når han kommer igjen på himmelens skyer, ved å forsøke å levendegjøre denne advarselens alvorlige bakgrunn i en virkelig historisk begivenhet. Dette svarer til hvordan det i 2. Pet. 3:3-13 tales om at dommen som kom over den verden som gikk under i syndfloden, er et vitnesbyrd om at Gud faktisk griper inn i historiens gang. Så selv om det trekker ut med Jesu gjenkomst og dommen over de ugudelige – fordi Gud «har tålmodighet med» oss, og ikke «vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse» – så kan vi være sikre på at «Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med veldig brak, og himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning, og jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp», og at det etterpå skal komme «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (hele 2. Pet. 3 er for øvrig sitert helt foran i den andre av de to bøkene Hoffmann skrev om tiden før syndfoden).

Hvis beretningen om Noah og arken ikke hadde hatt bakgrunn i en virkelig historisk begivenhet, så ville både vor Herre Jesu advarsel til oss om å være rede, og Peters argumentasjon for at vi kan regne med løftet om Jesu gjenkomst, ha vært uten troverdighet. Og denne historiske begivenheten må nødvendigvis ha vært av verdensomspennende karakter, for Jesus sier at «vannflommen kom og tok dem alle» (underforstått: «som ikke var i arken»), og Peter taler om at den daværende verden gikk under. Også selve syndflodsberetningen i 1. Mosebok kap. 6 - 9 taler klart om dette: ord som «alt», «alle» og «hvert» går igjen i beretningen, og når vi i 1. Mos. 8:4 hører om at den kjempemessige konstruksjonen som arken var til slutt strandet oppe på noen fjell, så vitner dette jo om at vannet må ha stått veldig høyt over hele jorden (i henhold til 1. Mos. 6:15 var arken 150 x 50 x 30 alen = minst ca. 138 m x 23 m x 14 m = ca. 44400 m3 = 340 semi-trailere à 300 sauer).

Det står at Gud selv lukket døren til arken, etter at Noah og hans familie hadde gått inn i den, sammen med alle dyrene som Gud hadde befalt Noah å ta med inn i arken (1. Mos. 7:16). Dette forteller oss at her var det overnaturlige krefter i virksomhet, idet Gud selv grep inn i historiens gang for å bringe til utførelse den dommen over jorden som han hadde meddelt Noah i 1. Mos. 6:13: «Nå vil jeg gjøre ende på alt kjød, for de har fylt jorden med vold. Se, jeg vil ødelegge både dem og jorden».

Syndfloden skyldtes altså ifølge Guds ord ikke naturlige årsaker, og derfor går det ikke an å regne med at vi kan forklare den «vitenskapelig» – slik vi jo f.eks. heller ikke er istand til å forklare verken Jesu under eller hans opstandelse fra de døde «vitenskapelig». Naturlovene er skapt av Gud, og derfor står det i hans makt å handle på tvers av dem når og hvor han vil!

De seriøse ung-jord-kreasjonistiske organisasjonene som arbeider med disse spørsmålene – som Institute for Creation Research, Creation Ministries International og Studien-gemeinschaft Wort und Wissen – holder derfor også klart frem at vi aldri vil kunne bevise vitenskapelig at syndfloden faktisk har funnet sted. Men vi kan forsøke å forestille oss hvilke konsekvenser en slik verdensomfattende vannflom ville ha hatt, og se om de observasjoner av sedimenter og fossiler (med mer) som man har gjort, rimer bedre med at en slik flom fant sted for ca. 4500 år siden, enn med evolusjonsteoriens forklaringer av disse observasjoner.

Her må vi først gjøre oss klart hvilken enorm katastrofe syndfloden var. Allerede på syndflodens første dag «brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser ble åpnet» (1. Mos. 7:11), og denne situasjonen varte ved i 150 dager, fremgår det av 1. Mos. 8:2 (om enn det verste regnet «bare» varte ved i 40 døgn, jf. 1. Mos. 7:12). Dette er ikke stedet å gå i detaljer med hva dette kan ha betydd av katastrofale omveltninger av geologisk art, men Gud hadde altså besluttet å ødelegge ikke bare «alle som hadde pust av livsånde i nesen, alt som levde på det tørre land» (1. Mos. 7:22), men også selve jorden (jf. 1. Mos. 6:13).

Fossildannelse forutsetter imidlertid nettopp slike katastrofale tilstander, fordi de levende organismer må begraves hurtigt og effektivt, hvis det skal kunne bli fossiler av dem (et eksempel på dette er et fossil man har funnet av et nå utdød reptil, en ichthyosaurus, som føder en unge). Så de mange fossilene av dyr av vidt forskjellig art – både land- og sjødyr – som man har funnet hopt opp på hverandre rundt omkring i hele verden, stemmer godt overens med at en enorm katastrofe som syndfloden kan ha funnet sted.

Når det gjelder tidspunktet for syndfloden, så vil jeg peke på de funn av dinosaur-bløtvev, -blodkar, -blod, -proteiner og -DNA som man forholdsvis nylig har gjort. Naturvitenskapen tilsier at slike organiske rester forlengst skulle ha vært tilintetgjort, om evolusjonsteoriens alder på dinosaur-fossilene hadde vært sann. Men her ser vi hvordan den evolusjonistiske ideologien trumfer endog naturvitenskapen: Istedenfor å erkjenne at disse fossilene må være langt yngre enn man hittil har trodd, så prøver man å lete etter en forklaring på hvordan de nevnte tingene kan ha blitt bevart i millioner av år. På nettstedet til den ung-jord-kreasjonistiske foreningen SKAPER ( www.skaper.no) har jeg skrevet en artikkel om dette, og på CD’en «Evolusjonens Akilleshæler» fra Creation Ministries International – som SKAPER nettop har fått utgitt med norske undertekster – fortelles det også om blant annet disse funnene av dinosaur-bløtvev.

Et annet eksempel – som samtidig viser at evolusjonismen også har satt sitt preg på arkeologivitenskapen – er funn av flintesteinsverktøy i sedimentlag som ifølge evolusjonslæren er nesten like gamle som dinosaurene. Først ble disse funnene beskrevet i vitenskapelige artikler, men etter at evolusjons-læren fikk gjennomslag også innen arkeologien, så ble disse funn dysset ned, idet man hevdet at det ikke kunne dreie seg om menneskelagde redskaper, siden de var funnet i så gamle sedimentlag (jf. Brandt, M.: “Vergessene Archäologie. Steinverkzeuge fast so alt wie Dinosaurier», Studiengemeinshaft Wort und Wissen 2011).

Vi kan og skal aldri gjøre synspunkter vedr. slike ting til et frelsesspørsmål, men hvis en skal fastholde det bibelsynet som for eksempel avdøde Fjellhaug-bibelskolelærer Øivind Andersen hadde – og som man i dag kan gjenfinne i f.eks. boken «Bibelens syn på sig selv» (Århus 2015, s. 73f.) av Peter Olsen (lektor i systematisk teologi på Dansk Bibel-Institut og førsteamanuensis på Fjellhaug International University m.m.) – så må Skriftens klare utsagn stå over enhver observasjon som man måtte mene utelukker at en slik verdensomfattende vannflom fant sted for ca. 4500 år siden.

For alle slike observasjoner av sedimenter og fossiler med mer må tolkes, og siden den rådende naturhistorievitenskapen bygger på evolusjonsteoriens ubeviste antakelser, så tolker den alle observasjoner ut ifra dette. Motsatt bygger kreasjonismen/skapelsesvitenskapen på like så ubeviste antakelser om direkte skapelse og syndflod med mer, og tolker alle observasjoner ut ifra dette.