Takk Gud, at jeg kan slippe å være «bra nok som jeg er»

La meg i dette innlegget ta utgangspunkt i et bilde lillebror (og pastor!) Thomas har brukt i sine taler noen ganger:

Se for deg et høydehopp du må over for å kunne kvalifisere deg til Guds standard for ditt liv (eventuelt den standarden Satan eller andre mennesker krever innfor Gud at du skal ha for å fortjene frelse).

Humanismen vil senke terskelen, legge lista så lavt at alle kommer over. «Du er god nok som du er», er moralen. I senere tid har også predikanter og pastorer stadig oftere gjentatt det samme mantraet, som om Jesus bare kom for å bekrefte oss og applaudere våre moralske valg.

På motsatt side har du loviske religionsformidlere, som forsøker å sette lista høyere enn vanlig, slik at man må ta seg skikkelig sammen og være svært selvdisiplinert for å komme over i løpet av livet.

Begge sider bommer.

Først: At vi alle er bra nok, er en forkynnelse jeg tror du skal slite med å finne belegg for i nytestamentlige skrifter. Jesus var ingen billig motivasjonsguru som kom fra himmelen for å gi oss enda flere «likes» og klapp på skulderen.

At man er god nok som man er, kan selvsagt være godt for oss alle å høre der og da, men gir ingen trygg grunnvoll å bygge på i det lange løp. Jeg forstår at det i mange tilfeller sies for å veie opp mot religiøs loviskhet og menneskelig fordømmelse. Dessverre er det i lengden bare med på å underbygge samme religiøse konsept, det samme loviske paradigmet: En kjærlighet bygd på fortjeneste.

En gudsrelasjon basert på at vi er bra nok. Og at vi fortsetter å være det hver dag.

Alle som har et snev av selverkjennelse, vil på sikt måtte smile fårete til påstanden. Det blir en sannhet med store modifikasjoner. Vissheten om at påstanden ikke holder mål, kan skape utrygghet, hvis det er egenrettferdigheten vi baserer oss på innfor Gud. Overfor andre kan vissheten skape behov av hykleri.

Åleskjær, tjenestedeling og «forgubbede holdninger»

For innerst inne veit vi alle at det ikke er sant. Vi lever ikke ut vårt gudgitte kjærlighetspotensiale, noen av oss. (Spør du meg, er det kun farlige mennesker og psykopater som uten å rødme kan si at de ikke angrer på noe som helst av det de har gjort i livet – og faktisk mene det helt oppriktig.)

Å erklære at vi er gode nok som vi er, blir som å blåse på et sår på en arm som allerede er blitt amputert. Det kan aldri bli en del av vår virkelige identitet, med mindre vi er uhyre overfladiske mennesker.

Av den grunn kan man se hvordan en predikant kan trøste en forsamling én søndag, ved å si at de er gode nok som de er, mens en annen predikant kan komme med fordømmelse søndagen etter og vippe den samme forsamlingen helt av pinnen, slik at de går gråtende fram til forbønn fordi de føler seg så uverdige. (Noen forkynnere er til og med frekke nok til å kalle slike seanser, hvor selvforakten er den grunnleggende motivasjonen for å få forbønn, for vekkelse.)

Slik blir kristenlivet til enkelte en jo-jo av følelser, en berg-og-dal-bane mellom følelser av både mindreverd og selvgodhet, fordi man ikke har sin trygge grunnvoll i Kristus og det han gjorde for oss.

Åleskjær bommer om jødiske skrifter og Peters bibelsyn

Ja, på den andre side har du altså loviske religionsformidlere, og som en motsats til humanismen skaper de fordømmelse og lavt selvbilde hos folk. De forsøker å gjøre folk til ekstreme asketer og pietister.

De vil definitivt ta avstand fra påstanden om at noen er gode nok som de er, men de vil hardnakket forkynne at det teoretisk sett er mulig å bli god nok – og slå deg hardt i hodet med Bibelen for å gi deg motivasjon videre i dine utallige forsøk på å bli det.

Jesus slår beina under begge konsepter på følgende måte: Han setter lista så høyt at selv ikke de beste hopperne blant oss har noen som helst sjanse.

Så tar han på seg startnumrene til oss alle sammen, og hopper over for oss.

Så er vi alle kvalifisert.

Da spiller det liten rolle om du klarte å hoppe 30 cm opp i lufta eller 3 meter, for det er et ikke-tema så lenge lista lå på 30 meter. Vi stiller likt, alle sammen, inkludert i Jesu gjerning.

Det er evangeliet!

I et slikt evangelium blir det verken rom for lavt selvbilde hos den som bare klarte å hoppe litt, eller for religiøs stolthet hos regelrytteren som kom langt høyere.

Å være bra nok eller god nok i egne eller andres øyne blir ikke da lenger så viktig, siden man uansett vet at man er frelst nok i Guds øyne. Til og med elsket nok i massevis.

I stedet for å la menneskelige målestokker for egenverdi styre hverdagen min, enten målestokkene nå er mine egne eller andres, kan jeg da ha min verdi og trygghet i det faktum at jeg er akseptert og omfavnet av Universets Skaper, av bare nåde og reinspikka kjærlighet, at ingenting kan rive meg ut av hans hånd, at han har utvalgt og elsket meg siden før jeg ble født.

En slik visshet er et langt bedre utgangspunkt for både sunn selvforbedring og sann godhet mot andre, enn det religiøs pliktfølelse eller menneskers krav noen gang kan bli.

Framfor å rive meg etter håret kan jeg heller hvile i Guds løfter. Framfor å basere meg på egen moral, kan jeg basere meg på den kjærligheten Gud allerede har gitt meg – og vite at den også er virksom gjennom meg overfor andre, om jeg bare slipper den til.

Denne kjærligheten, som han har latt bo i oss, og som stammer fullt og helt fra ham og ikke oss selv, kan få oss til å elske uforbeholdent selv når vårt eget moralske kompass har mest lyst til å skjelle ut eller slå.

Ikke bare trosmessig, men også rent psykologisk, er dette svært befriende. Behovet i vår tid er større enn noensinne.

Dette innlegget ble først publisert på bloggen Davids liv.