Debatt

Kritikerne av The Send bringer til bords dyrekjøpte erfaringer det vil være klokt av oss å ta på alvor, skriver sokneprest Anne Margrethe Ree Sunde.

Tannløs kristendom og økumenikk

Publisert Sist oppdatert

I sitt svar til noen av kritikerne av det felleskristne arrangementet The Send, skriver Ungdom i Oppdrags nestleder at slagordene «All in» er synonymt med helhjertet etterfølgelse av Jesus i hverdagen, «Whenever! Wherever!» er synonymt med villigheten til å si ja til Guds kall, og «tannløs kristendom har aldri forandret noe som helst.»

Dette er gjenkjennelige ordspill jeg selv hørte mange av da jeg var del av YWAM i USA. Men hva er egentlig denne motsatsen man henspiller på? Hvem er disse tannløse kristne eller hvordan formuleres den tannløse teologien?

Jeg stiller spørsmål fordi jeg har til gode å møte kristne ledere som ikke tolker Bibelen med største alvor. De fleste diskusjoner jeg har hørt og deltatt i er ført av kvinner og menn som ønsker å forkynne en sann tro og utruste menigheten til et bærekraftig trosliv.

Jeg har til gode å møte kristne ledere som ikke tolker Bibelen med største alvor.

Jeg har møtt mange organisasjonsledere, teologer, pastorer og prester, og selv om de har ulike teologiske grunnposisjoner og bibelsyn, så er det vakre med den norske økumenikken at alle har sagt ja til Guds kall om å forkynne Jesu undervisning til det norske folk. Det gjøres ulikt, det høres ulikt ut, men er noe av det tannløs kristendom?

Ja, hva er det egentlig? Er det teologi uten brodd? Er det teologi uten kors? Da vil det vel ikke kunne kalles kristendom.

Selv om jeg ikke bruker uttrykket «all in» i min forkynnelse, så er jeg helt enig i at vi må forkynne en helhjertet etterfølgelse av Jesus i hverdagen. Som et ideal, og fordi generasjon Z er opptatt av autentisitet. Men at vi skal forkynne at vår holdning til Gud skal være «whenever, wherever», det synes jeg ikke er særlig bærekraftig. Det er et for høyt ideal som ikke engang disiplene klarte å etterleve. De sovnet i Getsemane, alle mann. Å alltid være 100 prosent parat høres veldig slitsomt ut, og jeg kan ikke sette dette som et synonym for å si ja til Guds kall.

For hva med oss som velger et hemmelighold av troslivet på skole og arbeidsplass, og dermed ikke sier “Whenever! Wherever". Skal vi avfeies som uvillige til å si ja til Guds kall?

Jeg kan være den første til å innrømme at jeg har strøket kristne ting vekk fra min CV, og jeg har googlet for å sjekke tilstanden på mitt kristne digitale liv. Jeg har hatt sommerjobber der jeg har rødmet over å si at jeg studerte teologi. Men jeg har tenkt i det stille at Gud ser i nåde til meg likevel. Hadde dette vært et stort problem for Jesus, så hadde jeg nok aldri blitt prest og tilbrakt min arbeidstid i kirken. Men jeg hviler i at Gud kaller oss slik han kjenner oss best.

En av de beste tingene jeg lærte i min tid i YWAM var viktigheten av å vente på Gud. Jeg hviler fremdeles i at Gud har god tid, selv om det mange ganger er irriterende. Gud kan det med å vente, tålmodighet er også en av Åndens frukter. Jeg forkynner derfor til unge at Gud sjelden presser seg på. Om vi rekker opp en sko i en fullsatt møtesal, eller om vi velger å ikke gjøre det - det har ikke så stor betydning, tror jeg. Guds kallelse skjer gjennom hele livet. Jeg tror Gud kalte meg til prestetjeneste som 11-åring, men jeg ble ikke ordinert til prest før jeg var 35 år. Var jeg da uvillig og uparat? Mitt svar er nei. Det var mange faktorer som spilte inn, og det gir meg hvilepuls i tjenesten at Gud kan ha så god tid og være så tålmodig med meg.

Jeg har god kjennskap til generasjon Z etter prestetjenesten i Ukirke Stavanger, og synes vi som er 40 år + skal være varsomme med å si hva som fornærmer dem eller ikke. Min erfaring er at denne generasjonen er kritisk, stiller spørsmål og er dyktige på å finne svar på livets store spørsmål. Jeg har stor tiltro til unges kritiske sans, så lenge de får slippe til med den i kristne miljøer.

Vår økumeniske utfordring er vel at vi som kirke er for lite inkludert og til stede når unge mennesker diskuterer tro eller ikke-tro. Det er et felles problem vi har, alle kristne kirker og miljøer i Norge. Vi trenger derfor å unngå å karakterisere hverandre som tannløse, eller lage skremmebilder av hva som skjer dersom man ikke er parat når Gud kaller.

Til slutt vil jeg understreke at jeg ikke er imot The Send eller store kristne ungdomsfestivaler. Samtidig mener jeg kritikerne av The Send har kommet med betimelige anmerkninger når det gjelder all in-forkynnelse ovenfor sårbare unge. De bringer til bords en dyrekjøpt erfaring det vil være klokt av oss å ta på alvor.

Powered by Labrador CMS