Tap av markedsandeler og statlig privilegium

Normisjon vil gi sine «indremisjonsmenigheter» en mer sentral organisatorisk forankring. For noen i Den norske kirke er dette så provoserende at de ønsker et brudd med misjonsorganisasjonen.

Reaksjonen kan virke noe overdreven. Men den har en (historisk gitt) rasjonalitet. Norge er ikke lenger en luthersk konfesjonsstat som krevde religiøs og kirkelig enhet i samfunnet.

Samfunnet som religiøst marked

Hauge ble som kjent rammet av dette kravet. Konfesjonsstatens religiøse og kirkelige enhetssamfunn ble etter hvert dekonstruert. Men hva kom i stedet for enevoldsstatens tvangslutherske samfunnsenhet?

En liberal stat som åpnet også for fri religionsutøvelse, i første omgang for kristne trosretninger. Dermed ble samfunnet et religiøst marked. Ikke-lutherske trossamfunn kunne fritt propagandere for sin lære for å vinne tilhengere – også blant statskirkens medlemmer.

Den lutherske statskirken opprettholdt likevel sin dominante stilling i folket. Så å si alle i samfunnet ble døpt inn i den. Grunnskolen ivaretok statskirkens dåpsopplæring. På forskjellig vis ble statskirkens religiøse monopol sikret.

I samfunnet var det også andre religiøse «foretak» (frie kirker) som markedsførte sine tilbud. Men markedsandelen var ikke stor. Frikirkeligheten fikk verken bredde eller tyngde i det norske samfunn. Den truet aldri statskirkemonopolet.

Forvitring

I dag kan vi se tilbake på sekularisering av grunnskolen, avvikling av statsreligionen og indre reformer i Den norske kirke. Den er fortsatt statskirke, konstitusjonelt forankret og økonomisk sikret over offentlige budsjetter.

Den har fortsatt det religiøse markedsmonopolet, men det er under forvitring. Frikirkeligheten gjør seg mer gjeldende. Men det er folkets alminnelige avkristning som er mest utfordrende, for Den norske kirkes medlemstall synker.

Vil avkristning etter hvert undergrave Den norske kirkes økonomiske grunnlag, og svekke kirkens offentlige stilling som den dominante religiøse institusjonen i samfunnet? Bildet er ikke entydig.

Utviklingen i Normisjon

Men situasjonen utløser usikkerhet. Vil Normisjonens sikring av et eget kirkesamfunn bli en trussel, utvikle en «konkurrent», som på sikt tar for seg så mye av det religiøse marked, at Den norske kirkes monopolstilling svekkes? I dag er ikke det særlig realistisk.

Er Normisjons trossamfunn en selvmotsigelse? Kanskje ikke

Tradisjonelle indremisjonsfolk er limt til statskirken. Men hva med neste generasjon? Det er unge familier som gjerne finner sin plass i frie menigheter. Normisjonens nye menighetsordning utløste uro.

Fra uro til storm

Men da Therese Egebakken, som er en velkjent konservativ i Den norske kirke, stilte seg spørrende til ordinasjon av en som verken er mann eller kvinne, altså er en «hen», utløste hun storm.

Hun spurte om Gud skaper mennesker uten kjønn. Er det kirkens lære? Og hun la til: «Vi vet godt hvor tydelig Bibelen er på at Gud skaper mennesker til å være enten mann eller kvinne, (...)» (VL 18.01.2024).

Enhver vet at slike spørsmål utløser sjikane, personangrep og uthengning – ofte fra den ikke-kristne verden, men også fra medlemmer (ja ledere) i den kirke man selv tilhører. Angrepene kan være riktig onde og perfide. I så måte slapp ikke Egebakken unna. Men i den kirkelige kontekst hun tilhører, er slike utbrudd forståelige.

Statsstøttens grenser

Den norske stat opprettholder og understøtter Den norske kirke. Den er forpliktet til det. Men her gis det grenser. Om kirken gir stort rom for og slik målbærer en teologi som er på kollisjonskurs med den statlige ideologien, vil statsstøtten snart komme i politisk spill.

Hvor engasjert og ideologisk målrettet den moderne liberale staten er for å fremme sin ideologi og bryte ned lære og praksis som utfordrer den, ser vi flere eksempler på. Saken mot Jehovas vitner er ett av dem.

Mener Jehovas vitner gjøres til skyteskive av staten: – I dag er det oss. Neste gang noen andre

I Finland ser vi hvordan den liberale staten vil kneble bruk av Guds ord i offentligheten. Den norske stat er en Pride-stat. Det slår bredt igjennom i samfunnet, i kultur og skole.

Kristne friskoler møter tung motstand fra det offentlige. Den norske kirke har en lære som støtter Pride. Det betyr at Egebakkens utspill kan svekke statsstøtten Den norske kirke mottar. Derfor må det nedkjempes, det må ikke får inspirere flere til å ta opp de spørsmål hun stiller.

Päivi Räsänen i Norge: – Hvis jeg dømmes, vil det sette mange i fare

Et ondt mareritt for kirkeeliten

Vel er det «to syn» på sex og samliv i Den norske kirke, men mindretallet må ikke få gjøre seg offentlig gjeldende så provokativt som i dette tilfelle. Da vil det kunne stå om mer enn Den norske kirkes religiøse markedsandel. Kirkens enerådende stilling som religiøs statsinstitusjon vil kunne bli avviklet. Å tape dette privilegium er nok et ondt mareritt for eliten i Den norske kirke.

Vårt Land har kommenterte denne saken på lederplass og trukket inn et dogmatisk argument. Egebakken står i fare for å tenke donatistisk, en vranglære Confessio Augustana (CA) VIII forkaster (VL 18/01/2024).

Argumentasjons-alarm: Er kjønn uvesentleg for teologien?

Donatismen er et ekklesiologisk heresi. Sammenligningen blir derfor ikke adekvat, for både CA (og Augustin som tok oppgjøret med donatismen) har en lære om kirken som er helt annerledes enn Den norske kirkes.