Gilje om kirkepolitikk: Store byrder på de frimodige, historieløst, partisk profeti

460 skal holde liv i DNK? Redaktør Gilje har satt som overskrift for sitt innlegg om Frimodig kirke «De som skal holde liv i Den norske kirke». Det fremgår at organisasjonen har 460 medlemmer.

Frimodig kirke hadde en forløper som engasjerte seg i kirkevalget 2015, Levende folkekirke.

Av et intervju med dens frontfigur i Vårt Land 17.10.14 fremgår det at den ville arbeide på to plan, det ene var «få med lutherske organisasjonar, slik som til dømes Normisjon og Norsk Luthersk Misjonssamband. Indremisjonsforbundet har allereie sagt at dei vil bli med».

Mange (om ikke alle) ble med, og disse organisasjonene bidrar vel også til å holde liv i DNK – jeg regner med at Gilje innser at det blir litt puslete med bare 460 for dette store formålet.

I forlengelsen av slik innsikt ville det være fint om han kunne bedrive litt gravejournalistikk og klargjøre relasjonen mellom Frimodig kirke og de lutherske organisasjonene, ikke bare rent formelt, men også hva angår økonomi og personer. Jeg har registrert at den første lederen av Frimodig kirke også hadde lederrolle i Normisjon.

Dette er av betydning for forståelsen av et annet moment hos Gilje: «Kanskje kan man gå så langt som å si at selve valgordningen er en forutsetning for at Åpen folkekirke har fått den posisjonen de har. Det har sammenheng både med at Åpen folkekirke kan hente støtte fra mange i den ellers relativt passive medlemsmassen i Den norske kirke …».

Uavhengig av grad av formalisering i forholdet mellom Frimodig kirke og organisasjonene, et det nok slik at Frimodig kirke også har sitt eget oppland, nemlig organisasjonene, som den kan hente støtte fra. Valgordningen er ikke til hinder for det.

Frimodig kirke var aktør i 2019. Den mest oppsiktsvekkende påstanden fra Gilje er følgende:

«De første årene var Frimodig kirke en inspirasjonsarena, og ikke en kirkepolitisk aktør.»

Dette er rett og slett feil. Frimodig kirke engasjerte seg allerede ved valget i 2019, ikke ved å stille egne lister, men ved anbefalingsaksjoner rettet mot listene fra nominasjonskomiteene.

Denne aksjonsformen hadde blitt benyttet med stort hell av Levende folkekirke ved valget i 2015. I evalueringsrapporten fra KIFO om dette valget heter det (s 128): «Med fasiten i hånd er det lett å se at dette var en vellykket strategi. Det er mindre grunn til å tro at grupperingen hadde klart å oppnå like stor innflytelse ved å stille egne lister, da det er langt vanskeligere å kapre mandater enn å påvirke personvalget.»

Ved valget i 2015 forelå bare to lister, nominasjonskomiteenes, og Åpen folkekirke.

Ved valget i 2019 var konteksten en annen, fordi det i 9 av 11 bispedømmer forelå to lister i tillegg til listene fra nominasjonskomiteene. Nykommeren var Bønnelista, hvor alle kandidatene hadde sluttet seg til et konservativt valgprogram. Dette påvirket effekten av anbefalingsaksjonen: I bispedømmer hvor de Frimodig kirke bare anbefalte en enkelt, foretrakk nok de fleste konservative velgere å sikre seg, ved å bruke Bønnelistas ‘rene’ lister.

Men i de fem bispedømmer hvor de Frimodige anbefalte flere, var 85 prosent av dem som ble valgt fra nominasjonskomiteenes lister, anbefalt.

Jeg har sett nærmere på tallene fra Stavanger, som viser hvor få velgere man trenger å mobilisere for å lykkes med slike aksjoner:

De 16 kandidatene som ikke var anbefalt av Frimodig kirke, fikk i gjennomsnitt 370 tilleggsstemmer. Vi må gjøre den forutsetning at de to som var anbefalt, ville fått like mange.

Lista fikk i alt 11.258 stemmer, og tre mandater. For å bli valgt, måtte de to få flere stemmer enn den kandidaten som hadde nest flest tilleggsstemmer – han fikk 738. De to måtte altså få minst 739 minus 370 = 369 ekstra tilleggsstemmer, som utgjør 3,3 prosent av antall velgere som brukte lista.

Så lite skal det til. Som KIFO formulerte det: «Det er langt vanskeligere å kapre mandater enn å påvirke personvalget». Det skal bli interessant å se hvordan de frimodige gjør det i åpen kamp i åpent lende, med egne lister.

Gilje som profet. Med klar dokumentasjon av svake historiske kunnskaper er det kanskje forståelig at Gilje søker å kompensere, ved å prøve seg som profet: «Men når vi vet at Åpen folkekirke til høstens valg stiller med Gard Sandaker-Nielsen som kirkerådslederkandidat, kan vi fort havne i en situasjon hvor Raaum i ettertid blir sett på som en relativt moderat og samlende leder.»

Siste ledd av profetien har vel allerede gått i oppfyllelse, det trengs knapt mer enn Frimodig kirkes Therese Egebakkens attest i Vårt Land 31.12.22: «[Raaum] er en veldig samlende leder, som har støtta meg mye og skapt rom for at jeg kan være den jeg er og mene det jeg gjør. Måten hun møter mennesker hun er uenig med er noe jeg beundrer og har lært mye av.»

Den litt finurlige formuleringen om Sandaker-Nielsen betyr selvfølgelig at Gilje anser ham som ikke moderat og ikke samlende. Og selvfølgelig er fremstår han slik, så lenge han er leder av den grupperingen som Gilje er sterkt uenig med – på tilsvarende måte som at Egebakken ikke fremstår som spesielt samlende i sin nåværende rolle. Men når mennesker får nye roller og dermed nye forventninger rettet mot seg, kan mye skje. Dette har med psykologi å gjøre.

Så i tillegg til nyere kirkehistorie bør Gilje lese litt psykologi, særlig rolle-teori. Og han bør dempe sine forventninger til hva de 460 frimodige kan klare.

De som skal holde liv i Den norske kirke