Tarjei Gilje: «De fleste aktive kristne støtter neppe likekjønnet vigsel»

Til helgen møtes Metodistkirken til årskonferanse i Larvik. Der er vigsel av likekjønnede par et aktuelt tema. Ut fra de siste årenes utvikling er det grunn til tro at Metodistkirken kommer til å åpne for slike vigsler innen forholdsvis kort tid. Det vil i så fall plassere Metodistkirken i en særstilling blant norske frikirkelige trossamfunn.

No skal Metodistkyrkja bestemme seg: – Opnar i praksis for likekjønna vigslar

På generalforsamlingen til Norges Kristne Råd i mars gjorde biskop Christian Alsted det til de grader tydelig at Metodistkirken kommer til å endre praksis. Det hvilte et alvor over rommet da han sa at de kommer til å åpne for vigsel av likekjønnede par.

Han satte uenigheten i historisk perspektiv og sa følgende: «Det økumeniske fellesskapet er et uenighetsfellesskap.

Vi tror forskjellig om treenigheten, om frelsen, om Den hellige ånd, om kirken, om forholdet mellom tro og gjerninger, om helliggjørelse, om forholdet mellom lov og evangelium, om Kristi gjenkomst, om dåpen i Den hellige ånd, om Åndens gaver, om dåp, om nattverden, om embeter og tjenester, om kirkens profetiske ansvar, om kirkens forhold til staten, vi leser og forstår Bibelen forskjellig, og mye mer.»

Alt dette tror jeg mer eller mindre alle i salen kunne si seg enige med biskopen i. Det betyr ikke at de fulgte ham i de slutningene han selv dro på Metodistkirkens vegne.

Den norske kirkes utvikling på dette området er velkjent. Men der man på konservativt hold tidligere deltok aktivt i debatten, ser det nå ut for at de fleste kvir seg for å heve stemmen.

Frykten for å bli misforstått eller tillagt meninger man ikke har skaper avstand, sammen med et opplevd press i retning av å slutte seg til endringene i storsamfunnet.

Og når noen i antatt konservative sammenhenger oppfordrer til å innta mer liberale standpunkter, får disse stemmene en oppmerksomhet som kan bidra til at offentligheten får et fortegnet bilde av de faktiske forholdene.

For når det kommer til stykket, er oppslutningen om et tradisjonelt ekteskapssyn sterkere enn man kan få inntrykk av. De som ønsker liberalisering har vanskelig for å vinne frem.

Det ser vi blant annet i Frikirken. Over tid har vi sett det samme i Baptistkirken. På Misjonskirkens generalforsamling i fjor nøyde man seg med å minne om en pressemelding som hadde blitt sendt ut noen år i forveien hvor det offisielle standpunktet ble nærmere omtalt. I Pinsebevegelsen og i misjonsorganisasjonene er det jevnt over knapt noen debatt å spore.

På grasroten skjer det nok endringer ingen helt har oversikt over. Og endringene er nok mer utbredt enn mange er klar over. Dagens flertall kan være morgendagens mindretall.

Men det er for eksempel ikke sånn at de unge nødvendigvis er mer liberale enn de eldre. Og når man snakker med både ledere og vanlige kirkegjengere ser synet på ekteskapet ut til å stå nesten overraskende fast. Selv om retorikken er annerledes enn før, og flere aksepterer å måtte leve med mer uenighet.

I vinter snakket jeg med en frikirkelig pastor om dette. Han sa det klart og tydelig: Bibelsynet vårt gjør det umulig for oss å følge Den norske kirke.

Når man har utgangspunkt i en bibelsk begrunnet overbevisning om at det seksuelle samlivet hører ekteskapet til, har man allerede der inntatt et standpunkt som skiller seg vesentlig fra storsamfunnet. Da er det ikke like fremmed å utgjøre en minoritet overfor storsamfunnet også i synet på ekteskapet som heterofilt i sitt vesen.

Særlig fra konservativt hold vil nok en del hevde at blant dem som faktisk går jevnlig til gudstjeneste, er oppslutningen om ekteskapet som en ordning for mann og kvinne langt større enn blant Den norske kirkes medlemmer totalt eller befolkningen som sådan. Fremdeles ser det ut til å være holdt i denne analysen.

I dag er det ingen som kan si med sikkerhet hvor stor oppslutning forståelsen av ekteskapet som en gudgitt ordning for kvinne og mann har blant aktive kristne. Vi kan følge den offentlige debatten og vurdere hva som blir sagt og hvordan det blir stemt på årsmøter og generalforsamlinger. Men det finnes ingen oppdaterte og sikre tall når det gjelder utviklingen ute blant folk.

Det nærmeste vi kommer er Dagens undersøkelse fra 2019. Da spurte vi om holdninger i ulike spørsmål blant dem som går til gudstjeneste cirka en gang i måneden eller oftere.

Disse tallene er nå fire år gamle, så ting kan ha endret seg i løpet av den tiden som har gått. Og dette var ingen vitenskapelig undersøkelse. Men den var grundig gjennomført, og på generelt grunnlag kan vi si at tallene antakelig også i dag gir en god pekepinn for den som vil forstå landskapet.

Vi ba folk ta stilling til påstanden «Jeg mener homofile og lesbiske par bør få gifte seg i kirken». Det soleklare flertallet i nesten alle kirkesamfunn svarte at de var «helt uenig» i denne påstanden.

I Pinsebevegelsen sa 78 prosent at de var helt uenig, i Misjonskirken 62 prosent, i Misjonssambandet 86 prosent, i Normisjon 71 prosent, i Frikirken 67 prosent, i Baptistsamfunnet 76 prosent, og i Indremisjonsforbundet 84 prosent - for å nevne noen.

Om vi også regner med kategorien «delvis uenig» blir flertallet i de nevnte sammenhengene enda tydeligere. Det er ingen ting som tyder på at det har skjedd noen omveltning i årene som har gått.

Det var to unntak i undersøkelsen. Blant de spurte i Den norske kirke svarte 45 prosent at homofile og lesbiske bør gå gifte seg i kirken, de var altså helt enige i påstanden. Kun 23 prosent var helt uenig. I Metodistkirken var 38 prosent helt enig i påstanden, og 48 prosent helt uenig.

For Metodistkirkens del virker det naturlig å anta at tallene er annerledes i dag. Det er de nok i de andre sammenhengene også.

Men hovedinntrykket står ved lag. De klart fleste aktive kristne ser fortsatt på ekteskapet som en gudgitt samlivsform for mann og kvinne.

Ingen av oss kan vite hvordan tallene vil se ut når de som i dag er tidlig i 20-årene er 30 og 40. Men når det dreier seg om teologisk overbevisning er det ikke gitt at endringene i kirken følger dem som skjer i samfunnet rundt.