Tarjei Gilje: Mot totalt nederlag for Harris

I stedet for at USA får sin første kvinnelige president, ligger det an til at Donald Trump får sitt sterkeste mandat noensinne.

Kontrasten kunne nesten ikke vært større. Mot slutten av valgkampen har den republikanske presidentkandidaten skrudd opp retorikken.

For mange har han fremstått mer skremmende enn noen gang. Likevel sjokkeffekten er langt mindre enn den var i 2016. Vi vet mer om hva vi går til.

I løpet av natt til onsdag norsk tid ble det klarere og klarere at amerikanerne gir ham og partiet hans mer makt enn de har hatt i hele Trumps tid som rikspolitiker. Onsdag morgen norsk tid utropte Fox News Trump til vinner.

Ikke bare ligger han an til å vinne presidentvalget klart, men partiet hans ser også ut til å ta over kontrollen over Kongressen. Og som om ikke det var nok, blir trolig Trump den som får flest stemmer totalt sett. Det klarte han verken i 2016 eller i 2020.

Dette kunne gått helt annerledes. «We did it, Joe» sa den da påtroppende visepresident Kamala Harris til sjefen sin i 2020. For mange, både i USA og andre steder, var den demokratiske valgseieren den gangen en vei tilbake til normalitet. Men demokratene har ikke klart å være den samlende kraften som USA hadde trengt.

Nå gjaldt det å bruke de fire årene til å demonstrere svakhetene i Make America great again-bevegelsen, og til å avsløre personkulten rundt tidligere president Donald Trump. I stedet fremstår Trump sterkere enn noen gang.

Han ser ut til å klare det helt uvanlige, nemlig å komme tilbake som president etter å ha tapt et valg. Det har ikke skjedd siden 1800-tallet. Og det skjer altså med en straffedømt president.

Det sier noe om det amerikanske samfunnet. Og det er ikke nødvendigvis oppløftende.

Men vi kommer ikke unna at det også sier noe om hvordan vår tids amerikanske velgere vurderer utviklingen i Det demokratiske partiet.

Mange kommer til å bruke mye tid på å fortolke dette valgresultatet. Og vi bør være varsomme med skråsikre analyser nå.

Men vi vet at Kamala Harris ikke var en spesielt vellykket visepresident. I en ordinær nominasjonsprosess er det langt fra gitt at hun ville blitt Det demokratiske partiets presidentkandidat. Og hun fikk ekstraordinært kort tid til å la amerikanerne bli kjent med kandidaturet hennes.

Vi fikk den første pekepinnen allerede sent tirsdag kveld norsk tid. Da meldte NTB at en foreløpig valgdagsmåling i den viktige vippestaten Pennsylvania ga et knapt flertall til Donald Trump. Etterpå gikk det meste Trumps vei.

Kamala Harris har ikke klart å etablere det grepet om minoritetsvelgerne som mange hadde ventet. Abortsaken har ikke fungert mobiliserende i den grad mange hadde trodd.

For en del vil nok Trumps seier bli fortolket som en reaksjon mot woke-bevegelsen. Og det er ikke uberettiget. Men antakelig er økonomi en viktigere grunn. Trump var lenge kjent som en liberal newyorker.

Likevel er det en kjensgjerning at det Trump gjorde med abortlovgivningen i sin forrige periode, og Harris' motsatte politikk, ikke har hatt tilstrekkelig mobiliseringskraft til å gi henne seieren. Det alene forteller oss noe som vi ikke bare kan avvise som fordommer.

Det finnes en høyst reell verdikonflikt her. Det handler ikke bare om barmhjertig eller ikke barmhjertig, om ensretting eller toleranse. Både barmhjertighet og toleranse kan også finnes blant verdikonservative.

Når vi også vet at Floridas svært strenge abortlovgivning blir stående, burde det være en påminnelse også til nordmenn om at det faktisk går an å være en informert kvinne og likevel vurdere denne saken annerledes enn det som er vanlig her i landet. For det kan ikke bare være menn som har stemt på Trump i Florida.

Primært er nok likevel årets valg en beskjed om at Trump blir ansett som bedre enn Harris for amerikanernes økonomi. Det forteller noe om hvilke forventninger man har til en politisk leder.

Amerikanerne velger ikke sine ledere for å være moralske dydsmønstre, men for å løse de oppgavene de synes de trenger politikere for å løse. Disse forventningene er annerledes enn dem vi har i et lite land som Norge.

Nå gjenstår det å se hvordan en ny presidentperiode med Donald Trump vil se ut. Det nesten ufattelige er at han kan gjøre svært drøye ting, og likevel vil kommentatorer kunne konstatere at «Dette er jo det han har sagt hele tiden». Dette gjelder både på den innenrikspolitiske og den internasjonale arenaen.

På mange områder vil det nok vise seg at det han sa i valgkampen var mer eller mindre løst snakk. Men vi vet ikke på hvilke områder det er.

Og vi kan jo bare forestille oss scenen ved innsettelsen i januar 2025, hvor Joe Biden etter vanlig skikk skal ønske sin etterfølger velkommen til Det hvite hus.

Det blir et håndtrykk for historiebøkene – hvis det skjer. Donald Trump var som kjent ikke til stede da Biden ble innsatt i 2020.

En del vil nok tolke årets valg som et kulturskifte, som en protest mot moderne kjønns- og identitetspolitikk. De neste fire årene kan gi uhyggelige eksempler på hvordan det arter seg når disse følsomme spørsmålene blir satt på spissen.

Men først og fremst er nok valget av Trump et uttrykk for at amerikanerne søker trygghet, ikke minst økonomisk trygget.