Tause om forfølgelse

I en tale holdt av generalsekretær i Kirkenes VerdensrådOlav Fykse Tveit under et dialogmøte mellom ulike trossamfunn i Egypt lovpriste han det islamske Al-Azhar-universitetets øverste leder, storimam Ahmed El-Tayeb. Al-Azhar-universitetet er verdens eldste islamske universitet og en mektig institusjon med stor innflytelse utenfor Egypts grenser.

Med andre ord hadde Olav Fykse Tveit, som ofte blir nevnt som en mulig bispekandidat, en sjelden anledning til å tale klart om forfølgelsen av både kristne og andre religiøse minoriteter i Midtøsten.

Det er vanskelig å forstå hvorfor Fykse Tveit ikke benyttet anledningen til i klare ordelag å fordømme volden og forfølgelsen kristne i Egypt og andre muslimske land nå utsettes for.

Han tar heller ikke opp hvordan egyptiske myndigheter ikke evner å beskytte landets kristne mot terror og i stedet misbruker situasjonen til å innføre drakoniske unntakslover som rammer all opposisjon.

Han viser til godt naboskap mellom muslimer og kristne, men tar ikke opp hvordan myndighetene i Minyaprovinsen syd for Kairo har latt være å gripe inn når lokale islamister gang på gang har gått til angrep på kristne kirker.

Fykse Tveit tar heller ikke opp hvordan kristne ofte tvinges til å gå med på uformelle avtaler i landsbyråd, der de ofte binder seg til avtaler som fratar dem rettigheter.

Alt dette er punkter uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner har tatt opp gang på gang. Lederen av Kirkens Verdensråd fant imidlertid ikke anledning til å ta det opp.

Det er selvsagt mange muslimer i Egypt som bare ønsker å leve i fred med de kristne og andre religiøse minoriteter, men det er like selvsagt at staten plikter å beskytte minoritetene.

Når Olav Fykse Tveit har de viktigste religiøse lederne i dette landet sitt øre er det vanskelig å forstå hvorfor han ikke tok opp disse spørsmålene.

Heller ikke fant han tid eller anledning til å snakke om den storstilte forfølgelsen av kristne i deler av Syria og Irak.

Når kirken blir kritisert for unnfallenhet overfor trossøsken i Midtøsten, er svaret gjerne at man bruker tid på dialog. Dessverre viser talen at denne formen for dialog fort blir tannløs.

I sin tale lovpriser i stedet Fykse Tveit Al-Azhars leder og viser til at de i samtaler har funnet frem til en felles forståelse om hva borgerrettigheter innebærer.

Det er ikke lenge siden Al-Azhar-presidenten i 2016 uttalte at frafall fra islam (rida) er en «forbrytelse» som «må bekjempes» og «straffes strengt». I den samme samtalen omtales frafall som en form for landsforræderi.

Man kan undre seg over hvorvidt friheten til å bytte religion var tema eller ble forbigått i samtalene.

Borgerrettigheter er naturligvis et viktig tema. Det grunnleggende problemet for kristne i Midtøsten er at de behandles som annennrangs borgere, både gjennom formell og uformell diskriminering. Nettopp retten til å tro eller ikke tro på hva man vil er helt grunnleggende i en moderne stat.

Fykse Tveit tok heller ikke opp hvordan Al-Azhars president gjerne omtaler kristne som «vantro». Det er en merkelapp han har nektet å bruke om Islamsk Stat.

Dette er selvsagt ikke noe nytt. Kirken bruker gjerne sterke ord om norsk asyl- og flyktningpolitikk, oljeboring eller Israel. Men når det dreier seg om forhold i den islamske verden legger man vekk parolene og henter i stedet frem honnørord som «diaolog».

Det er selvsagt ikke slik at man i alle sammenenhenger må snakke i kraftige ordelag. Men en dialog som ikke tar opp reelle problemer blir meningsløs. Når kirken hyller Al-Azhars leder og tier om forfølgelse bidrar man ikke til å løse noen problemer.

Når representanter for kirken blir konfrontert med sin unn­fallenhet, svarer de gjerne at det ikke hjelper å snakke høylytt. Denne innsikten virker imidlertid totalt fraværende når man tar opp andre politiske spørsmål, også i den tilstøtende regionen.

Det er til å undre seg over hvorfor man ikke på samme måte forplikter seg til å tale sant og klart når det kommer til forfølgelse av kristne i ­muslimske land.