«Teater på Hamar»

Kirke og kultur har tradisjonelt og historisk stått i et nært og fruktbart forhold til hverandre.

Kulturinstitusjoner, forfattere, kunstnere av alle slag har hatt, og har, som oppgave å analysere og tolke eksistensen. Stille spørsmål og reise kritikk til makthavere og samfunnsinstitusjoner. Avsløre forhold i samfunnet som skaper dårligere betingelser for det gode liv.

Også kirken har vært utsatt for slike skarpe og ramsalte spørsmål. Kirken som en stor og viktig maktinstitusjon trenger alt den kan få av slik oppmerksomhet fra kulturens folk.

De spørsmål kirken får fra kulturlivet skal den ta på stort alvor og behandle i dialog med de kilder som kirken har til rådighet og som definerer og normerer sannhet for kirken; bibelen og bekjennelsesskriftene.

Det er en viktig dialektisk relasjon, der nærheten og et «ja» har i seg avstanden med et «nei» som vesentlige momenter.

På Hamar har denne dialogen brutt sammen, eller muligens aldri eksistert.

Teaterstykket; «Evangeliet etter Jesus. Himmelens dronning» er et teaterstykke og som det stiller det etter mitt skjønn viktig spørsmål, provoserende og viktig spørsmål som kirken hver dag må besvare; «hvem er Jesus»?

Kirkens folk har møtt det på to måter. Noen vil forby det. Andre tar det inn i kirkens lokaler.

De første skaper et inntrykk av at kirken, eller Jesus, må forsvares på noen måte. Det trenger ikke kirken. I alle fall ikke Jesus.

De andre åpner kirkens rom, alter og kor, og lar det ble en scene for teaterets spørsmål og kritikk. Sammen med et unisont bifall fra kirkens talspersoner kommuniseres det dermed en kirkelig aksept av det som er kulturens anliggende.

Man anser dem for «teologisk viktige» og som utvider «vår forståelse av Jesus».

Dette er konklusjoner man har kommet fram til, og det er ingen tegn som tyder på at man innad har tatt seg tid til en grundig teologisk diskusjon, bortsett fra noen spredte bejaende refleksjoner fra biskop og bispekandidater.

Dette før noen har sett stykket og dermed heller ikke hatt noen mulighet til en dypere refleksjon. Dermed går vi glipp av det som kunne blitt en viktig diskusjon for oss alle.

På denne måten står kirkens alter, kor og prekestol i fare for å bli en teaterscene – noe både teateret og kirken vil tape stort på.