Tempelpresten

Borte i tempelet hadde presten Joram denne dagen helt fra morgenen av holdt på å stelle i stand til høytiden. Han hadde for mange år siden overtatt etter presten Sakarja da han døde. Sakarja var kjent som far til Johannes som de også kalte for «Døperen».

Som prest hadde Joram sine faste vakter ved tempelet, og i år hadde påskeuken falt på hans vakt. Det var mange ting som skulle ordnes og passes på, det var en rekke ofringer hver dag som måtte utføres, også foran sabbater og andre helligdager, skuebrødene og røkelsen måtte være på plass, og viktigst av alt måtte han passe på lampene som aldri måtte slokne.

Han ble aldri ferdig med å beundre alt det vakre i denne delen av tempelet. Tre vegger var pyntet med gull og ornamenter, mens den fjerde veggen besto av et stort forheng som dannet et skille mellom det som kaltes Det Hellige og Det aller Helligste.

Forhenget dekket nesten hele veggen, fem meter langt og fem meter høyt. Det var et sammenhengende teppe, flere centimeter tykt og vevd av purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff og av fint lin.

Joram hadde alltid beundret dette forhenget, samtidig som han syns det også var skremmende. For innenfor dette enorme teppet fantes Det aller Helligste, det rommet som bare ypperstepresten kunne gå inn i for å ofre en gang i året på den store forsoningsdagen, jom kippur. Der inne fantes paktkisten, lovtavlene og en nådestol av rent gull. Ingen vanlig prest hadde noen gang vært inne i dette rommet.

Flere ganger hadde han hjulpet til med alt det som måtte forberedes før ypperstepresten kunne gå inn i dette jødenes helligste offerrom. Det fantes nemlig forskrifter og seremonier helt fra Moses sin tid som måtte følges nøyaktig og til punkt og prikke hver gang. Gud krevde nemlig det.

Han hadde heller aldri sett hvordan det så ut der inne bak forhenget. Ikke engang å kikke i smug hadde han våget. Når han tenkte på det så var det som at hele forhenget faktisk talte til ham og sa: Der inne ved nådestolen bor Israels Gud, du er en syndig mann og derfor er det livsfarlig for deg som en vanlig prest å gå inn der og møte selveste Skaperen.

Mens Joram ruslet rundt og ordnet med det som måtte gjøres, begynte han å tenke på at dette egentlig ikke var en helt normal dag. Helt fra morgenen av hadde det vært mye bråk og leven utenfor. Han hadde også hørt at det hadde vært et par arrestasjoner den siste natta, og en av dem var visst denne merkelige nasareeren Jesus som hadde kommet helt fra Galilea for å feire påsken. Men de skriftlærde likte ikke det han forkynte, de mente han oppviglet folket til å tro noe annet enn det som var jødenes lære. Og nå var det visst ham alle snakket om og som uroen ute dreide seg om. Noen hadde til og med kommet innom tempelet og fortalt at ypperstepresten Kaifas ville fjerne ham, ja, helst få ham henrettet.

Joram hadde imidlertid hørt mye bra om denne mannen fra Nasaret. Det kunne heller ikke bortforklares at han hadde gjort en rekke mirakler som ingen tidligere hadde sett, og folket hadde blitt veldig begeistret for ham, ja, flere fulgte ham overalt. Dette likte ikke ypperstepresten og de skriftlærde, og det kunne Joram forstå.

Men plutselig merket han at støyen utenfor var borte. Folkemengden hadde forsvunnet, antakelig hadde de fulgt med dit hvor henrettelsen eventuelt skulle skje. Det var blitt langt på dag, klokka begynte å nærme seg tre på ettermiddagen. Til sin forskrekkelse oppdaget han at det allerede hadde blitt mørkere og mørkere inne i tempelet, bare lyset fra lampene skinte svakt i rommet. Ingen lysstrimer kom inn heller slik det hadde gjort fra morgenen av.

Joram sukket, han åpnet døra og kikket ut og oppdaget at himmelen var nesten helt svart. Mørke skyer raste over himmelen, og det hadde begynt å blåse kraftig. Det måtte være et heftig regnvær som kunne være underveis, tenkte han. Og mørkere og mørkere ble det! Det hele virket uhyggelig, ja han kjente at han frøs nedover ryggen.

Han lukket døren og gikk tilbake til arbeidet mens han prøvde å få tankene bort fra det som virket skremmende der ute. Han begynte å nynne litt for seg selv, og følte at arbeidet gikk lett. Men i det han akkurat hadde fått satt på plass et lys, begynte det å riste under føttene hans. En lampe falt i gulvet med et brak og han skjønte at et jordskjelv var i gang. Det hadde han opplevd en gang før hjemme i landsbyen hvor han bodde når han ikke var på vakt.

Så kom det et kraftig lyn etterfulgt av et øredøvende tordenskrall, og rommet ristet. I samme øyeblikk hørte han en uhyggelig lyd rett bak seg. Han snudde seg og til sin forskrekkelse så han at det store, mektige forhenget ble spjæret opp fra toppen og helt ned til gulvet. Så var det som to usynlige hender trakk forhenget til hver sin side, og Joram kunne se rett inn i Det aller Helligste. Skrekkslagen holdt han seg for øynene, rygget ut av døren og falt baklengs på marmorhellene utenfor. Det striregnet, det var som om himmelens sluser hadde åpnet seg. Flere andre prester kom heseblesende bort til ham, søkkvåte og lurte på hva som skjedde.

Nå dør jeg, jeg kan ikke leve lenger, jeg har sett selveste nådestolen. Forhenget revnet, og jeg så til og med paktkisten og lovtavlene. Jeg kommer til å dø, ropte han fortvilet.

En av prestene ville inn og se, men ble stanset av de andre.

Det er livsfarlig for oss å gå inn, vi må få tak i ypperstepresten! Kan noen løpe av sted å hente ham?

Jeg kan gjøre det, sa en annen og begynte å løpe.

Det styrtregnet mens han løp gjennom gatene til yppersteprestens palass, og vel fremme banket han hardt på døren og ropte:

Det har skjedd noe forferdelig i tempelet! Du må komme og se med en gang.

Søkkvåte kom de tilbake til tempelet, og ypperstepresten var ikke akkurat høy i hatten da han skjønte hva som hadde skjedd. Merkelig at det skulle skje akkurat i dag da de endelig hadde lykkes med å få tak i denne Jesus fra Nasaret, tenkte han. Oppvigleren som så lenge hadde forført folket bort fra Skriften, bort fra det som loven sa. Nå var iallfall han ute av verden, og heretter forventet han ro og orden.

Ypperstepresten sukket tungt. Han så skremt på de andre. Kunne dette kanskje være et ondt tegn fra en rasende Gud? Han tenkte på de falske bevisene de hadde brukt for å få dømt Jesus. Men så summet han seg, kremtet litt og sa:

Dette som nå har skjedd må ikke komme ut blant folk. Ikke en levende sjel må få høre om dette. Jeg skal sørge for at forhenget blir skiftet ut eller sydd sammen igjen snarest. Vi kan nok leie noen til å ta seg av den jobben, men først må alt i rommet dekkes til.

Men det ypperstepresten ikke visste da, men kanskje skjønte senere var at Gud hadde hatt en finger med i spillet denne dagen. For det viste seg at forhenget revnet akkurat i det Jesus døde, og Gud forkynte med dette at veien til himmelen, til tilgivelsen og nåden var åpnet for alle mennesker.

Men så kort står det skrevet i Matteus 27,51: Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv, og klippene slo sprekker.

Les gjerne også Lukas 23,44–46.

Jesu siste dramatiske timer