Teologistudiet defragmentert

Jeg vil kommentere akkurat denne erfaringen at det akademiske teologistudiet fragmenterer kirkens trosgrunnlag, og da i særdeleshet Skriften. Her er Det gamle testamentet (som Luther sier er selve «Skriften» og som Jesus sier fra ende til annen handler om ham selv) mest utsatt. Vi fortaper oss i enkeltheter slik at den store fortellingen i Bibelen blir borte på veien. Når studentene skal ut i tjeneste, må de dermed selv sette sammen fragmentene og trekke de lange linjene i grunnfortellingen. Og her vil selvfølgelig de fleste fragmentene heldigvis kunne komme til god nytte.

Denne prosessen dekkes godt med et ord fra dataverdenen, nemlig « defragmentere». Jeg var ferdig med teologisk embetseksamen i 1990, men først etter mange års selvstendig arbeid med Skrift og tradisjon klarte jeg endelig å defragmentere teologistudiet og finne fram til den store fortellingen og den dype sammenhengen mellom Bibelens første og siste kapitler. Det kunne bare skje ved Åndens ledelse i lys av Ordet og Kirkens tradisjon.

En av dem som virkelig har vært meg til hjelp i denne lange prosessen er tidligere sokneprest i Balsfjord, Børre Knudsen. Hans bibeltimer om skapelse og forløsning, hvor han trekker de lange linjene, skulle vært pensum på fakultetene. Vi trenger en slik medisin mot den motløshet og fremmedgjøring Stormark og flere med ham gjennom tidene har opplevd i løpet av et langt teologistudium.

Børre Knudsen sier at han selv har følt på noe av den forferdelige mistrøstigheten som kommer under teologistudiet og du til slutt opplever det som om du sitter igjen med Skriften som et splintret menneskeverk gravd fram stykkevis av arkeologer. Samtidig tror han de lærde har rett i at Skriften ble til gjennom en lang prosess (jf. Sal 12,7) på samme måte som det tok lang tid å bygge Jerusalems tempel. «Det er kommet inn steiner fra mange forskjellige kanter (...) Gud har gått en lang vei, han har brukt mange mennesker for å bygge opp den helligdommen som vi kaller Den hellige skrift og som vi sier er Guds ord.»

Så gjengir Knudsen en fremstilling av hvor galt det kan gå når vi begynner å fortape oss i enkelthetene og forsøker å finne ut hvordan Skriften er blitt til: «Det har gått med Det gamle testamentet som når en mann med historisk interesse har tatt et gammelt byggverk fra hverandre inntil han kunne forestille seg steinene stykke for stykke tilbake i steinbruddet og bjelkene som trær oppe i åsene. Og først da var han fornøyd – når han kunne vise hvor hver enkelt stein kom fra og kunne plassere den tilbake i steinbruddet og kunne fortelle hvor bjelkene kom fra og sette dem opp i åsen som trær igjen.

Men da hadde han samtidig oppløst hele bygningen. Det var ingenting igjen. Slik kunnskap kan øke kunnskapen om tre og stein. Men for oss gjelder det å forstå bygningen slik den står der, forstå dens stil og dens formål.»

Bygningen Børre Knudsen tenker på når han gjengir denne fremstillingen, er selvfølgelig tempelet i Jerusalem: «Jerusalems tempel var hugget ut av orientens geografi og historie der og da. Det var stein herfra og stein derfra, det var bjelker herfra og det var bjelker derfra. Det var stilimpulser herfra og derfra.

Det var mennesker som dro på steinene og bar bjelkene, det var arkitekter der og det var snekkere. Og allikevel – dette tempelet ble en helligdom blitt til på Guds befaling og fullkomment innrettet etter Guds formål. Og slik er det også med Den hellige skrift. Alt i den er menneskelig. Det er blitt til her på jorden og samtidig er det guddommelig fordi det er bygget som et tempel for Gud. Og gjennom dette tempelet kom Gud oss i møte og taler til oss like tydelig i dag som han gjorde for mange tusen år siden.»

«Når vi skal gå inn i denne helligdommen, da bør vi gjøre det med et ydmykt sinn», fortsetter Knudsen og siterer Martin Luthers advarende ord mot hovmod under vår lesning av Bibelen: «Ti dette er det Skrift som gjør alle kloke og vise til narrer og som alene står åpen for de små og tåpelige, som Kristus sier i Matteus 11,25: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små.»

Det spørs vel da om akademia er stedet der denne enfoldige holdningen til Bibelen som et Guds under noen gang kan gis tilstrekkelig rom å utfolde seg i. Et teologisk fakultet på universitetsnivå vil trolig vanskelig kunne forsvare sin eksistens om den skulle overlate professoratene i Det gamle og Det nye testamentet til disse «umyndige små» Jesus her taler om.

Da er det godt at uteksaminerte kandidater fra det fragmenterte teologistudiet i det minste får med seg en mengde viktige fragmenter, grunnspråkene og teologiske verktøy. Disse kan de så senere bruke i hverdagen utenfor akademia til å defragmentere og arbeide videre med det pensumet de har lagt bak seg.

Jesus sa at den som ber, leter og banker på får svar. Under Den hellige ånds ledelse av nettopp «de umyndige små» kan profesjonelle og myndige teologer etter avlagt eksamen fortsette studiet som Jesus små og umyndige disipler (lærlinger) i hverdagen. Med sin akademiske kunnskap i sekken, kan de nå be, lete og banke på og til slutt nå fram til den etterlengtede helheten og den store fortellingen det akademiske studiet av gode grunner aldri kunne føre dem inn i.