Terje Hegertuns språkbruk

Med sin bok «Det trofaste samlivet» (2021) har Terje Hegertun hatt stor innflytelse på samlivssynet innen frikirkligheten og den statskirkelige lavkirkelighet. En av dem som følger ham, er Harald Hegstad, professor ved MF (Luthersk Kirketidende 14/2022). Hegertun gjør gjeldende at han står for et konservativt og et bibelforankret syn, selv om han godtar homofilt samliv, men det er altså på betingelse av at man er forpliktet på idealet om trofasthet.

Når vi bruker adjektivet trofast beskriver vi en egenskap eller en kvalitet hos et subjekt (person eller dyr) som lever i en bestemt relasjon. Man er trofast eller viser troskap mot… Subjektet som er trofast, er relatert til et objekt som det altså er trofast mot. Objektene kan være mange og forskjellige som venn, familie, arbeidsgiver, fedrelandet eller til en kjæreste/ektefelle.

Interessant bruk finner vi i valgspråket til den nazistiske organisasjonen SS (Schutzstaffel): «Meine Ehre heißt Treue.» Det tyske «Treue» betyr troskap, trofasthet. Den franske fremmedlegionen har et lignende valgspråk: «Honneur et Fidélité».

Språklig sett blir ordet trofast etisk flertydig alt etter objektet for relasjonen. Etisk vurdering av trofasthet kan vanskelig skilles fra det objekt man er trofast mot. Selv om en person har trofasthet som et trekk ved sitt sinnelag, vil likevel «bruken» av sinnelaget i en relasjon være avgjørende.

Hegertun vil at trofasthet skal prege den seksuelle relasjon mellom to mennesker av samme kjønn. I den etiske vurdering av slik trofasthet må også objektet tenkes med.

Ifølge norsk lov inngås ekteskap mellom to personer (Ekteskapsloven § 1). Staten blander seg ikke inn i antallet av personer som lever sammen eller hvilke kjønn de har. Men er en praksis med flere samlevender personer etisk holdbart om man legger trofasthetsidealet til grunn?

I dag gis det empiri / «erfaring» som viser at spørsmålet er relevant. Ektefolk, som lever i såkalte «åpne forhold», gir hverandre adgang til å flere seksualpartnere, uten at det oppfattes som utroskap mot det ekteskap som de to har inngått.

Monogami, polygami og polyamorøse forhold har vært offentlig drøftet bl.a. på bakgrunn av nærværet av islam i vårt samfunn. I den debatten ble det hevdet at antall seksualpartnere i prinsippet må være valgfritt. Polygami må likevel avvises, fordi kvinnene vil bli skadelidende. Det etiske kriterium hentes her fra likestillingsideologien og ikke fra kristent syn på ekteskapet.

Hegertun og andre som vil fastholde monogami som forpliktede også for homofilt samlevende, bør avklare sitt syn i forhold til en slik begrunnelse for monogamiet. Støtter man den?

Oslo Misjonskirke baserer seg tydeligvis på Terje Hegertuns homofili-syn

Vanskeligheten for Hegertun er at det bibelske grunnlag for det troskapskravet han stiller, mangler. Det 6. bud: «Du skal ikke bryte ekteskapet», har som forutsetning at ekteskapet er en konkret realitet gitt av Gud ved skapelsen, kjennetegnet ved det heteroseksuelle forhold mellom én mann og én kvinne. (1Mos 2,24; Matt 19,4; Ef 5,31–33; 1 Tim 3,2; 1 Tess 4,4.).

Det er en slik relasjon som er forutsetningen for kravet om troskap og forbudet mot utroskap. Mannen og kvinnen er trofaste mot hverandre som en konsekvens av den skapte relasjon mellom dem i ekteskapet.

Hvordan skal Hegertun begrunne sitt krav om troskap når han ikke har noen basis i den skapte ekteskapsrelasjon? Har Hegertun et nytt og annerledes syn på det skapte enn det vi finner i Skriften? Det er nødvendig at han klargjør det, om hans syn skal bli tydelig begrunnet.

Terje Hegertuns avskjed med MF: – Drikk dypere av Ånden!