Skapt for å hindre helvete?

Et av mine sterkeste øyeblikk av yrkesstolthet var når jeg hørte hvordan prestene på 1300-tallet håndterte svartedauden: I sin store omsorg for folket, døde de nesten ut.

De var mer opptatt av å gjøre det gode enn å leve lenge. I stedet for å sikre seg, så de til syke og døende.

I det 21. århundret, ca. 700 år etter disse forbildene, står vi overfor en annen forferdelse, kanskje enda verre: Hvordan skal vi ta vare på vår fantastiske jord?

Det er så ille at FNs klimapanel i 2021 varslet kode rød for menneskeheten, og denne uken kom FN med en ny rapport om at det står verre til enn de hadde trodd. Hvorfor er det så katastrofalt?

La meg nevne to av de mange konsekvensene:

– Noen områder vil bli for våte til å kunne dyrke mat, mens mange steder vil det bli for varmt til både å dyrke mat og å leve. Disse områdene frykter man blir så store at det kan true verdens matproduksjon.

– Det bidrar til at katastrofer med ekstremvær som flom, skogbrann, storm, tørke og hetebølger, vil forekomme oftere og være mer alvorlige.

At 30 millioner pakistanere i høst ble rammet av flom, gjør det tydelig for de fleste av oss: Å hindre at slikt eskalerer handler om nestekjærlighet. Tanken som slår inn hos de fleste er at vi selv ikke ønsker å bidra til slik lidelse for andre.

Dette problemet vender jeg spesielt til dere som er mine trossøsken, fordi jeg håper det vil stå om oss i historiebøkene – hvordan vi som kristne tok tak i problemet, slik det står om prestene for 700 år siden.

Dere tror jo (som meg) at dere har del i det evige liv. Benytt den troen som en ressurs til å leve et enklere og mer bærekraftig liv, her og nå. Med evighetsperspektiv blir det lettere å se at livet ikke handler om å karre til seg eller å forbruke, oppleve og nyte mest mulig, men heller i bunn og grunn om noe så dypt og meningsfullt som å forlate sin familie og omgivelse på en bedre måte enn den var når man kom.

Dronning Ester mottok en av Bibelens vakreste beskrivelser: Hun var «skapt for en tid som dette». Prestene for 700 år siden var skapt for en tid som den. Kanskje vi er skapt for en tid som dette?

Tidligere har jeg fortalt om min avhengighet til å leve på en måte som skader jorden (og da også min neste). Jeg jobber fremdeles med meg selv, og ber fortsatt om hjelp fra politikere til å sette inn tiltak som begrenser meg i min svakhet. Jeg vil ikke være en del av problemet, men ta tak i det.

Hva kan vi gjøre? Selge bilen? Droppe flyving? Bare kjøpe brukte klær de neste ti årene? I ekstraordinære tider, kreves ekstraordinær innsats.

Det starter med (1) oss selv: Hva kan du/jeg gjøre for å begrense eget forbruk og utslipp? Og fortsetter med (2) at vi presser politikerne våre (uavhengig av parti) til å gjøre det som trengs.