Tid for å se fremover
Den tradisjonelle generalsekretær-rollen ser ut til å ha begrenset appell blant unge ledere.
I går ble Normisjons medarbeidersamling i Praha avsluttet.
De 270 ansatte fikk etter rapportene god anledning til å ytre seg om ansettelsen og avsettelsen av Ingvar Torsvik, og pastor Martin Cave i IMI Kirken er ikke den eneste som har uttrykt misnøye.
Landsstyreleder Tormod Kleiven har selv åpnet for å trekke seg dersom han ikke lenger har tillit, men så langt har vi ikke kunnet registrere noe samlet ønske om at ledersituasjonen skal få slike konsekvenser.
Dermed virker det mest sannsynlig at Rolf Kjøde blir sittende frem til 1. april, før Normisjon får en ny - antakelig midlertidig - ledelse frem mot generalforsamlingen i 2015.
Dette kan naturligvis endre seg dersom det utover vinteren og våren kommer sterke signaler fra regionene, men så langt ser det altså ut for at misjonsfolket vil unngå krisemaksimering.
Et mulig scenario er at man følger Martin Caves anbefaling og etablerer et lederteam som kan fungere frem til etter generalforsamlingen.
En annen mulighet er at veteranen Svein Granerud blir konstituert som generalsekretær, om han selv er interessert i det. Han kjenner organisasjonen godt, og vil være et trygt alternativ frem til man får ansatt ny leder.
Å kjøre en full ansettelsesprosess frem mot 1. april kan uansett virke i overkant ambisiøst.
I tillegg spørs det hvor lett det vil være for det sittende styret å lede en slik prosess etter det som har skjedd de siste månedene. Rolf Kjødes avgang var planlagt, den var ikke et resultat av noen påtrengende konflikt, og landsstyret hadde både tid og anledning til å forhøre seg der de ville. Likevel endte man med et utfall som ingen er tjent med.
Samtidig er det tankevekkende at det krevdes en ganske betydelig innsats for å få på banen tilstrekkelig med aktuelle kandidater. Ikke minst er det grunn til å spørre hvilke av Normisjons egne unge ledere som er aktuelle til å påta seg et større ansvar. Den tradisjonelle generalsekretær-rollen ser ut til å ha begrenset appell blant unge ledere.
Les også: -+ Ukultur kan skremme unge ledere i Normisjon
Et drøyt tiår etter etableringen må det fortsatt være maktpåliggende å styrke Normisjons-tilhørigheten, særlig i organisasjonens menigheter og forsamlinger.
I likhet med de øvrige bedehusorganisasjonene står Normisjon foran en nokså betydelig endring etter hvert som de tradisjonelle misjonsforeningene svekkes som basis.
Om man ikke lykkes i å få ungdommen og de unge voksne i Storsalen i Oslo, IMI Kirken i Stavanger, Salem i Trondheim, Norkirken i Bergen, Sandnes eller Tromsø - for å nevne noen, til å identifisere seg med Normisjon, innebærer dette en alvorlig utfordring for organisasjonen.
Ikke minst trengs det en sterk bevisstgjøring på kallet til ytremisjon. Blant de ulike delene av Normisjons virksomhet er dette kanskje den som i minst grad vokser frem av seg selv. Skal nedgangen i antall misjonærer kunne bremses og helst snus, kreves det systematisk og iherdig innsats.
I tiden fremover blir det viktig å evaluere hva som gikk galt i prosessen med Ingvar Torsvik. Enda viktigere er det likevel å finne løsninger på kort og lang sikt som gjør at Normisjons egenart som misjonsorganisasjon kan bli styrket.