Tid for forsoning

Forsoningens sentrale plass i den kristne tro kan ikke overdrives. At Gud vil forsone seg med oss er intet mindre enn et mirakel!

Følgere av Jesus bør etter mitt syn minne seg selv og hverandre på dette daglig. Og ikke minst: Vi bør aktivt jobbe for forsoning i våre egne sammenhenger, først i våre egne, private relasjoner, dernest i samfunnet vi er en del av, både det lokale og det globale.

Den nylig publiserte rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen om fornorskningen av samene, kvenene og norskfinnene, har virkelig satt forsoning på dagsordenen. I Norge fikk vi en viktig påminnelse: Konflikt, undertrykkelse og traumer er ikke bare noe som skjer i andre land – det er en virkelighet i vårt eget samfunn.

Fosen-saken er en pågående konflikt med sterke elementer av undertrykking, mens traumene som de nevnte minoritetene har blitt utsatt for, har levd videre i generasjoner og satt dype, kollektive sår.

I kirkelig sammenheng har det allerede blitt gått en del skritt på forsoningens vei. Siden Kirkemøtet i 1997 erkjente at Den norske kirke hadde medvirket til fornorskningen, har forsoning vokst fram som et grunnperspektiv i arbeidet med samisk kirkeliv og urfolksspørsmål. Samisk kirkeråd har spilt en viktig rolle i dette arbeidet.

I noen sammenhenger kan det å snakke om fred og forsoning være betent. I Nepal, for eksempel, vil ikke myndighetene høre snakk om arbeid knyttet til fred eller forsoning. Den offentlige holdningen er at siden fredsavtalen ble underskrevet i 2006, er det fred i landet og alle konfliktrelaterte problemer er løst.

I mellomtiden ulmer spenningene flere steder i landet, enten på grunn av krigsrelaterte traumer eller på grunn av en volds- og konfliktkultur som har festet grepet om noen lokalsamfunn.

Vil man jobbe med å redusere vold og konflikt i en slik kontekst – noe HimalPartner vil – må man velge sine ord og sin tilnærming med omhu.

Også i Norge kan forsoningsarbeidet være betent, men her har i det minste myndighetene erkjent at forsoning fremdeles er nødvendig, selv om fornorskningen på de fleste områder har opphørt. Det bør vi være takknemlige for og utnytte så godt vi kan.

I Tromsø deltar vi 26. juni i et dialogmøte om «en kirke for alle», med Nord-Hålogaland bispedømme, Samisk kirkeråd og en nepalsk partnerorganisasjon.

Kirka skal være for alle, fordi Guds forsoning med oss er for alle.