Tid for oppgjør i NLM

Skrevet av Anders Dalane, Juel Østereng, Helen Sinnes Andersen, Bjarte Tidemann Andersen, Ellen Sørlien, Janne Gillebo, Magnus Gillebo.

Tillitskrisen i NLM eskalerer. De siste ukers medieoppslag er nedslående. En rekke personer står fram med sterke historier. Flere av disse er mennesker som sjelden slår på stortromma. De er stillferdige, lojale mennesker som ønsker Misjonssambandet og Guds rike vel, men som nå opplever at nok er nok.

De lar sin stemme blir hørt; ikke for egen del, men av omsorg for fellesskapet. Deres reaksjon handler om mer enn skuffelse over enkeltvedtak. Først og fremst handler det om dårlige prosesser fram mot vedtak og om måten de selv eller andre opplever å ha blitt møtt på.

Personalsaker hører vanligvis ikke hjemme i mediene. Det er vi enige i. Men hva skal man gjøre når kanaler for intern kritikk og meningsutveksling ikke fungerer? Lojaliteten til organisasjonen og ledelsen har en grense. Lydigheten må ikke skje på bekostning av kolleger som har opplevd grove overtramp eller kritikkverdige forhold.

Bruk av tilfeldig valgte bibelsitater som argumentasjon for intern lojalitet og oppmuntring til offentlig taushet, er ikke vakkert ( jf Asbjørn Kvalbein i Dagen, 19.september). Dette oppleves manipulativt og krenkende. Vi kunne lett funnet andre bibelsitater som oppmuntrer til åpenhet, ærlighet og aktiv sannhetssøken.

Rett bør aldri holdes nede av urett. Flere medarbeidere har gitt uttrykk for såre og vonde opplevelser med lederskapet i NLM. Dette er trist, for NLM har da også vært stedet hvor de har fått realisert sitt kall og også hatt mange gode erfaringer.

Vi har dessverre sett gode medarbeidere forsvinne fra fellesskapet fordi det ble for krevende å være der, fordi det ikke var plass for dem, eller fordi de opplevde å bli presset ut. Dette kan ikke fortsette.

Endre Stenes forslag om en sannhetskommisjon kan ha mye for seg. Sannheten – også de vonde sannhetene- må fritt komme til uttrykk om reell forsoning skal skje. Og forsoning er nødvendig i NLM nå.

Hovedstyret sitter med et stort ansvar. Vi har forståelse for at Kontrollkomiteen må få arbeide fritt, selvstendig og uforstyrret av administrasjonens og hovedstyrets innspill og inngripen. Men om Hovedstyret selv sitter stille i båten og ikke foretar seg noe som helst, vil tillitskrisen bare øke i omfang. Hvilke grep har Hovedstyret tenkt å ta?

Ledere har sjelden æren for alt det gode som skjer i en organisasjon. De har heller ikke skylden for alt det gale som skjer. Virkeligheten er som oftest mer sammensatt enn som så. Samtidig kommer vi ikke bort fra at både gode og dårlige ledere skaper kultur. De setter sitt stempel på virksomheten. De setter en standard.

Det finnes ulike oppfatninger om sammensetningen av og kvaliteten på dagens lederskap i NLM. Her sitter ingen med fasiten. Heller ikke vi. Likevel møter vi i samtaler med mennesker i og utenfor organisasjonen en økende forbauselse over «selvforsvarslinjen» og mangelen på selvkritikk som dagens ledelse kommuniserer.

NRK-nestor Tomm Kristiansens kommentar er i så måte nokså tankevekkende. Etter å ha hørt siste episode av podkasten «Ottosen & Generalen», skriver Kristiansen følgende på Espen Ottosens Facebook side:

«Et hederlig forsøk på å opptre redelig og anstendig for en organisasjon i tillitskrise. Men det ble en merkelig forestilling, hvor begge de medvirkende utgjør den ledelse fotfolk har kritisert. Espen Ottosen gjør redelige forsøk på å løfte på lokket, men de er mest opptatt av tapt ære. Hvorfor slipper kritikerne så lett unna, spør generalsekretær Øyvind Åsland. Han vedgår ingen feil. Han stiller ikke ett spørsmål ved NLMs kultur. Han minnet meg et øyeblikk om konsernsjefen i Hurtigruten.»

Skal ideen om en sannhetskommisjon være mulig, er vi redd for at det først må skje noen endringer på øverste nivå i organisasjonen. Hvilke endringer dette skal være må hovedstyret selv raskt identifisere. Det handler om tillit.