Tidebønn for dummies

Noen verktøy brukes daglig. Andre tar en opp innimellom. Atter andre glemmer en kanskje helt bort, før de gjenoppdages senere i livet.

I denne verktøykassa finnes sentrerende bønn – det å bare sitte i Guds nærvær. Der er Jesus-bønnen, Kristus-kransen også, og andre fysiske bønnegjenstander. Der er bønn med kroppen; korsingen, knelingen, armene i været. Og der er tidebønnene.

Hva er tidebønn?

I forordet til Tidebønner gjennom året (Luther forlag) skriver Peter Halldorf at tidebønnen er «en bønneform der det ikke kommer an på min egen formuleringsevne eller fromhet. Her er det ikke lenger jeg som bærer bønnene; det er bønnene som bærer meg. Bønnen blir en hvileplass. Ikke en slagmark.»

Edin Løvås – evangelisten, kirkefornyeren og retreatbevegelsens far i Skandinavia – har fortalt fra retreatarbeidets oppstart, om hvor utfordrende det ble med fri bønn når de skulle be flere ganger om dagen. Slik jeg husker det gjenfortalt, opplevde Løvås og de andre retreatpionerene å bli slitne av å hele tiden måtte nyprodusere og egenprodusere det som skulle være inderlige og autentiske ord fra en selv til Gud.

Enkelte dager var det bare tomt der inne hvor bønnene skulle komme fra. Andre ganger opplevdes bønnene som ikke helt ektefølte – floskler på tomgang.

Det var da Løvås begynte å finne fram til de mer faste, liturgiske bønnene. Bibelens bønner. Salmene. Tidebønnene. Å be faste bønner ble et rammeverk som bar over tid. Det ble bønner en kunne hvile seg i og lene seg på, uavhengig av dagsform.

Å be Guds ord

Tidebønnene er et rammeverk av faste bønner, der det legges opp til å samles til bønn flere ganger om dagen. Det finnes ulike tidebønnstradisjoner, men felles for dem alle er at Salmenes bok og andre bibelske bønner gjerne har en stor plass.

Tidebønner gjennom året består av fire uker med daglige bønner, og i løpet av disse fire ukene er alle Bibelens 150 salmer blitt bedt. «Å be Guds ord er tidløst og slitesterkt», skriver Peter Halldorf. «Og kanskje er det fremfor alt på denne måten Bibelen skal benyttes. Som veiledning til bønn. Og som bønn.»

«Roer ned sinnet»

Biskop Ambrosius († 397) sier at «En salme målbærer folkets velsignelse, Guds lovprisning, folkets lovsang, alles bifall, ord på alles vegne». Videre sier han at det å be salmene «roer ned sinnet, demper bekymringer, mildner sørgmodighetens byrde.

Den er en kilde til sikkerhet om natten, en læremester om dagen, et skjold mot fryktsomhet, en feiring av hellighet, en visjon av sinnsro, pant på fred og samhold.» (Sitert i Tidebønnene av Karl Gervin, Sheryl Frances Chen og Anne Elizabeth Sweet (St. Olav forlag, 2018). Fotnote: Enarrationes in XII. Psalmos Davidicos 1.9–10.)

Bærekraftig bønneliv, rett og slett.

Salmene er så mye mer

Et annet aspekt ved det å be bibelske bønner, er at de gir livet høyere, dypere og bredere perspektiver. Egne bønner blir lett litt navlebeskuende. Ikke at det er feil. Det er fullstendig lov å komme med alt til Gud, også sine umiddelbare behov. Også dette perspektivet finnes i Salmenes bok.

Men salmene er så mye mer. De åpner opp for alle livets sider, og de lærer oss samtidig å se Gud i alt, og de bærer i seg den lidende og seirende Jesus Kristus.

Puster nytt liv i gammel bønnemetode – lanserer tidebønn-app

Kirken har til alle tider ment at salmene må sees på som bibelekstrakt. Summen av de 150 salmene er essensen av Bibelens store fortelling. Og de første kristne mente at salmene pekte fram mot og profeterte om Jesus, noe Jesu egne ord bekreftet: «Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene» (Luk 24,44).

Hvor gammelt er tidebønn?

Bærekraften og det utvidede blikket de faste bønnene gir, er et sentralt aspekt ved det å be tidebønn. Tidløsheten er et annet. Tidebønnene har utviklet seg til den formen vi finner i dag over oseaner av tid.

Røttene er dypere enn kirken selv. Da Daniel ble kastet i løvehulen, var det fordi hans misunnelige minister-kolleger rapporterte til kong Dareios at han ba tre ganger om dagen til sin Gud (Dan 6,14).

Salmene var etablert som en bønnebok lenge før Jesu tid, og alt tyder på at Jesus selv gjorde bruk av salmene når han ba. Det er fra salmene Jesus henter sine bønner, både i Getsemane og mens livet hans ebber ut på korset.

I Apostlenes gjerninger finner vi at apostlene dro opp til tempelet for å be med de andre jødene, i forbindelse med de faste bønnetidene (Apg 3,1). Et par tiår senere oppfordrer Paulus de kristne til å «be uavbrutt» (1 Tess 5,17).

Det er denne oppfordringen som på flere måter ble forsøkt konkretisert de neste århundrene. Jesusbønnen («Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarme deg»), som skulle gjentas mange ganger, til den gradvis levde sitt eget liv i det ubevisste, er et slikt eksempel. Tidebønnene et annet.

I det eldste kristne skriftet som ikke finnes i Bibelen, Didache, fra cirka år 100, oppfordres de kristne til å be Fadervår tre ganger om dagen.

Gradvis utvikler det seg flere bønnetidspunkter. Morgen- (laudes) og kveldsbønnen (vesper), som et tillegg til de tre bønnene i løpet av dagen, vokste fram på 200-tallet, og fra 300-tallet kom også kompletoriet til – bønnen en ba like før en la seg (Stig Frøyshov: Ortodoks tidebønn før og nå, i SEGL – katolsk årsskrift for religion og samfunn, årgang 2021).

Disse bønnetidene har siden da vært en slags tidebønnstandard. Tidebønnene var altså godt i gang med å formes og praktiseres i kirken før fremveksten av klostervesenet på 400–500-tallet.

Professor Stig Simeon Frøyshov, som forsker på østkirkelig liturgi og dens historie, skriver at der tidebønnene stort sett har hørt hjemme i klostrene i vestkirken, har de i østkirken hatt sin naturlige plass i menigheten. Spesielt i de større katedralene har tidebønnene pågått jevnt og trutt omtrent til alle tider.

De tidløse tidebønnene har pågått siden da, de bes over hele verden og de skal aldri ta slutt.

Må vi be alle bønnene og alt som står i bønnene?

De aller fleste som ikke lever sine liv som munker eller nonner, og som ikke befinner seg på retreat eller lignende, vil nok kjenne på at det å be tidebønn fire ganger om dagen eller mer kan bli i meste laget. Og det å legge lista for høyt, for så stadig å kjenne at en mislykkes, frarådes på det sterkeste.

Bønn skal være noe som bærer, ikke noe en må bære. Sørg derfor for å legge lista lavt nok. En kan for eksempel bestemme seg for å be én av tidebønnene hver dag; eller én i uka for den saks skyld. Eller en kan helt droppe tanken om faste tider i første omgang, og isteden hente tidebønnene fram i ny og ne. Alt er lov.

En kan også kutte ned på den enkelte tidebønnen, om den kjennes for tidkrevende og omfattende. Da anbefales det gjerne at en kutter bort én eller flere av salmene, men at en av salmene, og helst den første, blir værende.

Hvor mange må en være for å be tidebønn?

Det korte svaret er «én». Mange ber tidebønner for seg selv. De fleste leser seg da gjennom bønnene inni seg, enten det er fra en fysisk bok, eller på nettet eller i appen «Tidebønn», som Areopagos nettopp har lansert. Men du må gjerne be bønnene høyt, eller for den saks skyld synge dem. Alt går.

Slik tidebønnene er lagt opp, fungerer de likevel aller best i fellesskap, stort eller lite. Både salmene og de andre bønnene bes da som veksellesning. Det vil si at bønnen bølger fram og tilbake mellom to grupper i rommet, som en dialog – med Gud og med hverandre. Vil du lære mer om tidebønn, er det aller enkleste å bare bli med noen som har holdt på en stund.

8. mars starter Areopagos opp med tidebønnsamlinger i Trefoldighetskirken, foreløpig to i semestret. Dette blir storslåtte samlinger, med flerstemt sang, røkelse og sansing av Guds skjønnhet på mange nivåer. Vi håper at disse samlingene vil inspirere folk til å ta tidebønnimpulsene med seg ut i hverdagen, til hjemmene, til småfellesskapene og til menigheten.

Og den viktigste læringen om bønn er ikke å finne i bøker eller på nett. Den finnes der det bes.