Tiden i Livets Ord fikk store følger for livet mitt

Sommeren 1986 var jeg og min familie ferdige med et oppdrag for en norsk kristen mediebedrift og så tilbake på noen spennende, men også frustrerende år hvor forkynnelsen og egne erfaringer ikke stemte overens. Vi bodde i Holland og hadde jobbet med tv i Europa.

Vi så at vi måtte ta en skikkelig runde for å få våre liv på rett kurs i forhold til Guds ord … Rydde opp i gamle tanker og få fornyelse i sjel og sinn. Vi bestemte oss for å ta et år på Livets Ords bibelskole i Uppsala og kom dit sent på sommeren -86 i det tredje driftsåret på skolen.

Med få kroner i lomma, kone og to barn fikk vi leid en toroms leilighet og gikk i banken og lånte 1.500 kroner til den første skoleavgiften.

Min kone var hjemme med barna og jeg begynte på bibelskolen. Det ble også en deltidsjobb på en fabrikk for å håndtere den nødvendige, men sparsomme familieøkonomien.

Det ble et år med en svært annerledes forkynnelse. Vi lærte om Guds ords ufeilbarlighet, om en tro på Gud som rystet oss i våre grunnvoller:

Gud vil frelse alle, Gud vil helbrede og restaurere alle syke kropper og sjeler, Gud vil bruke meg og alle andre som er villige til å gå ut med evangeliet over hele jorden, Gud vil forsørge alle sine barn …

Ledelsen på Livets Ord behandlet oss som rekrutter i en militærleir, med streng og oppdragende disiplin. Man måtte leve rent etter Guds ord, holde leksjonstidene og kle seg anstendig …

Vi slukte troslitteratur og Bibelen mens vi noterte flittig under leksjonene. Igjen og igjen sa vi: «Wow!» «Fantastisk!» «Dette har vi ikke hørt før!»

Misjon sto i høysetet. Vi skulle ikke bare tenke på misjon, men innta land og folk og dele de gode nyhetene og starte nye menigheter. Verden ventet – vi hadde svarene!

Etter bibelskolen 86-87, fortsatte vi som medlemmer i den lokale menigheten Livets Ord i Uppsala og var med på byggingen av et stort kirkebygg, selv om vi kun var ca. 200 medlemmer i kirken. Men pengene kom inn og bygget ble reist.

Mener Ulf Ekman bør ta kraftigere oppgjør med trosbevegelsen: – Minner om sjamanisme

Etter at jeg tok et teknisk studieår på en vanlig skole i Uppsala, begynte jeg selv å jobbe i tv-avdelingen på Livets Ord, hvor menigheten i tillegg til å spille inn møter og konferanser, reiste over hele Øst-Europa og lagde dokumentarisk materiale over den aktive misjonsaktiviteten. Dette ble sendt ut på videokassetter til medlemmer og støttespillere.

Midt oppe i disse aktivitetene på begynnelsen av 90-tallet skjedde store forandringer i Europa. Berlinmuren falt og kommunistblokken forvitret. Det åpnet seg muligheter for evangelisering over hele dette store kontinentet. Nye menigheter ble startet opp i Russland og andre av kommunistlandene, som de baltiske statene, Bulgaria og Albania. Mange reiste på team og misjonærer ble sendt ut.

Store pengebeløp ble samlet inn til denne nye misjonsaktiviteten.

Arbeidet hadde videre fokus på Israel og jødene, og gikk aktivt inn i å hjelpe de russiske jødene tilbake til deres hjemland Israel.

Livets Ords bibelskole vokste voldsomt i løpet av 80- og 90-tallet, og i flere av disse skoleårene var faktisk flesteparten av bibelskoleelevene fra Norge.

Aktivitetene i bibelskole og menighet gjorde et uutslettelig inntrykk på oss unge som hungret etter å gjøre noe for Gud i hans rike.

Jeg kjente at jeg selv ikke bare ville følge mengden og aktivitetene, men at jeg behøvde at Gud personlig talte inn i mitt liv om sin vilje.

Jeg begynte å gå egne lange turer og ba og ropte til Gud om oppdraget jeg trodde han ville gi meg.

Norges største bibelskole lå i Sverige - nå er Livets Ord 40 år

Dette var i 1992 og jeg visste at dette var mulig – og at i dette dynamiske miljøet vi levde i – at Gud kunne tale. Mange turer ble det, men jeg kom ofte hjem skuffet, men jeg ville ikke gi meg.

Så en dag kom ordene som satte mitt liv «på skinner». Herren talte konkret om min livsoppgave og hensikt, og det ble en svært viktig opplevelse som jeg fortsatt lever i.

Bibelskolen og menigheten i Uppsala la noe inn i oss som familie – og da vi i 1995 reiste tilbake til Norge etter åtte år, da med fem barn, hadde vi med oss noe uutslettelig i «bagasjen» – som i dag nesten 30 år etter fortsatt brenner.

Nesten daglig minnes jeg Ulf Ekman og de andre lærernes sterke appeller, proklamasjoner og utfordringer fra Guds ord.

Nøkler som forandret tanker, sjel og sinn og som ga våre liv hensikt og retning.

Når jeg i dag ser kritikk av Livets Ord-bevegelsen, fylles jeg likevel med takknemlighet. De var ikke fullkomne, og det var ikke jeg heller – men de var lydige redskaper i hans hånd i å utruste en hær av arbeidere som hadde et oppdrag foran seg.