Debatt
Tidløse, falske profeter
Gjennom ikke å snakke om det uutholdelige, forsøker vi å skyve det fra oss.
Jeg har nok en gang blitt skikkelig utfordret av forfatteren og retreatlederen, Magnus Malm. I en kronikk i den svenske avisen Dagen sier han at det er noe merkelig tidløst med de falske profetene. Deres budskap er at «alt kommer til å bli bra, vi behøver ikke omvende oss, og ingen behøver endre livsstil».
Vi må våge å sette ord på det ubekvemme og det som åpenbart er vanskelig både i samfunnet og i Kirken. Og i våre liv. Bare en slik ærlig tale kan føre til handling, og redde oss ut av de ulike krisene vi står midt oppe i. Taushet synes å være vår vanligste strategi til å bli kvitt ting vi ikke liker. Om vi ikke prater om det, så fins det ikke!?
Annonse
Jeg har som sjelesørger og veileder gjennom et langt liv sett hva tausheten kan føre til i et menneskes liv. Det er mange som har opplevd som kong David i Det gamle testamente at da han tidde mistet han både livskraft, frimodighet og glede (Salme 32).
Mange har tiet om (dramatiske) tap i livet og betalt en høy pris for det. Livet «måtte» bare gå videre. Gjennom ikke å snakke om det uutholdelige, forsøker vi å skyve det fra oss. Altfor sent oppdager vi at det vi prøvde å holde unna bare ble enda mer nærværende gjennom tausheten. Magnus Malm sier at det er som å trykke en stålfjær sammen – den lades bare med enda mer energi.
Taushet synes å være vår vanligste strategi til å bli kvitt ting vi ikke liker.
Det er ikke få som langt der inne vet at prioriteringene i kristenlivet kunne vært annerledes. En tettere og ærligere relasjon med Jesus, hyppigere besøk der troen næres og styrkes – i de hellige samfunn, og et større engasjement for dem som lider og bærer tungt. Det er fristende å bli taus om dette – både overfor Gud og menneskene rundt en.
Vi kan heller ikke forholde oss tause til de to kanskje største utfordringene verden står overfor i dag – klimakrisen og fattigdomskrisen. Jorda lider, og som alltid er det de fattigste det går verst utover.
Vi kan ikke forholde oss likegyldige og tause til den dramatiske verdenssituasjonen vi står midt oppi – selv om ikke vi merker det så kraftig på kroppen som mange andre. Hva kan vi bidra med som samfunn, kirke og som enkeltpersoner?
De falske profetene har alltid vært populære, mens de sanne har slitt mer med markedsføringen. Vi behøver kanskje mer enn noen gang å lytte til de sanne profetene som sier: Det er tid for å omvende seg!
