Til kamp mot kirkens basis
Flertallsbispene kan nå gle seg over at «homokampen» de har ført over tid har materialisert seg i en ny organisasjon som skal arbeide innen folkekirken.
Det er dannet en ny organisasjon som kaller seg «Åpen folkekirke» med Sturla Stålsett som styreleder. Målsettingen er ikke minst at folkekirken skal godta såkalt «ekteskap» mellom samme kjønn med alt det innebærer (se Dagen 14.6). Flertallsbispene kan nå gle seg over at «homokampen» de har ført over tid har materialisert seg i en ny organisasjon som skal arbeide innen folkekirken. Det må imidlertid straks sies at denne kampen er på kollisjon både med naturretten, skaperordningen, Skriften og den lutherske bekjennelse, ja også med det bibeltroende folket i kirken.
En rekke bisper i folkekirken fører en systematisk undergraving av Kirkens basis ved at de mellom annet påstår at Jesu kjærlighetsbud åpner for ekteskap mellom samme kjønn. Kjærlighetsbudet omfatter de 10 Guds bud, også det sjette bud om seksuell umoral. Det er ikke utenkelig at denne kampen også vil splitte folkekirken i det ytre, slik den er dypt splittet i det indre. Vi kan spørre om det ville være det beste snarest mulig.
Annonse
Ny kirkehistorie lærer oss at de homoliberale mest sannsynlig vil gjøre alt de kan for å stenge ute alle som ikke lydelig eller stilltiende godtar surrogat-ekteskap i kirkelig regi. Noen klassiske kristne vil for en tid prøve å kjempe innen ulike kirkelige råd, men det er tvilsomt om de kommer noen vei innen det kirkelige religionsvesen ved Kirkeråd, Kirkemøte eller regionale kirkeråd.
Dette var den pietistiske, haugianske og lavkirkelige linje i Norge (se Ludvig Hope og flere). Statskirken ga rom for «alle». Men mye av lekfolket ville ordne seg etter Bibelen med sin virksomhet, uavhengig av embetsmann og kirkelige strukturer. Nå blir dette trolig vanskeligere. Presset fra kirkelig hold vil øke på overfor det bibeltroende kristenfolket.
Det beste ville være om homobispene med alle sine disipler forlot Folkekirken og dannet sin egen liberale bispekirke med «homoekteskap» og det hele. Så kunne folkekirken forbli en evangelisk luthersk kirke på Skriftens og bekjennelsens grunn. Juridisk sett er det jo slik det burde være, men bekjennelsesjussen når neppe fram i det virvar som nå er skapt både av politikere og kirkefolk.
Det mest sannsynlige er vel at større og mindre grupper bibeltro fremdeles bevisstgjør sin virksomhet innenfor eller utenfor den eksisterende lutherske folkekirke. Dette har jo allerede lange linjer i de frie, lutherske organisasjoner og bedehusvirksomheten. Men de som ønsker det, må bli fritatt for «kirkeskatt». De som organiserer seg med juridiske enheter, må selvsagt behandles deretter. Det er en menneskerett å kunne velge kirkelige tjenester i samsvar med skaperordning og Hellig Skrift. Ingen må tvinges til å bruke og støtte liberale tjenere som presser fram «skammelig utukt» og «styggedom» i Kirkens navn.
Det er gledelig at mange innen det evangeliske Norge sier ifra. Men nå ser vi at kampen tilspisses; det er synlig ved dannelsen av organisasjonen «Åpen folkekirke». Kristenfolket må ikke la seg blende av bispekapper eller kirkemakt. Vi bør ikke lenger la naiviteten råde. Mens kristenfolket lukker øynene gjør homoliberalismen stadig dypere innhogg i den lutherske bekjennelseskirke.
