Til Kleppa om bibeltroskap
Urhistorien er ikke historie i vår forstand av ordet, men er religiøse fortellinger som gir oss innsikt i religiøse sannheter som vanskelig kunne gis oss på annen måte enn i fortellingens form, skriver Thor Evje.
Til Johannes Kleppa. Jeg ser av det du skriver i Dagen at du ønsker å være bibeltro. Det samme ønsker vel enhver troende bibelleser.
Men hvordan kan det da ha seg at kristne kommer til så forskjellige resultater når de leser den samme bibel?
Da jeg i sin tid gikk på Menighetsfakultetet, ble vi av professor John Nome gjort oppmerksomme på at slike forskjeller skyldes våre aksiomer - «selvinnlysende» forutsetninger som vi går til Skriften med - og som dermed ikke engang diskuteres.
Det er bare slik. Derfor ble vi lært opp til å se etter hvordan aksiomene er med på å prege våre forestillinger og vår måte å lese Skriften på.
For eksempel vil Jehovas vitner være bibeltro, men er fullstendig bundet til sitt system/aksiomer. All kritikk preller fullstendig av, for de har jo den fulle og hele sannheten og har ingen ting å lære.)
Hvilke aksiomer styrer din måte å tolke Bibelen på? (Hvis jeg nedenfor tar feil i tolkingen av ditt utgangspunkt, må du korrigere meg.)
1. Så langt jeg kan se, synes du å være bundet av «ung jord»-kreasjonismen. Denne forutsetter at Bibelens skapelsesberetning i 1. Mosebok 1 er en riktig og vitenskapelig forklaring på hvordan alt ble skapt i sin tid på seks dager for cirka 6.000 år siden.
2. Det synes også som du regner med at Bibelen er verbalinspirert og derfor ufeilbarlig.
3. Videre sier du i Dagen 26.05 at «Adam og Eva var historiske personar, og at syndefallet er ei historisk hending».
4. Og du forutsetter videre at døden først kom inn i verden ved syndefallet.
Jeg spør derfor: Er de ovennevnte aksiomer utledet av Skriften selv, eller er de en «tvangstrøye» som styrer tolkingen og fører til innlegginger i Skriften - for å få den til å gå opp med det som forutsatt?
La oss så se nærmere på Paradisfortellingen. Jeg forutsetter at den leses etter sin ordlyd slik den faktisk står og sammenligner den med Skapelsesfortellingen - også lest etter sin ordlyd.
I Skapelsesfortellingen slutter hver dag med en formel: «Og det ble kveld, og det ble morgen» Men denne formelen utelates på sjuende dag.
Slik unngås tanken om å starte på nytt i en ny uke, og viser målet med skaperverket. Det skal stå under Guds signende og helligende virke.
Paradisfortellingen har ikke noe lignende. Den slutter med at menneskene jages bort fra hagen og det gode liv til et liv under strev, møye og død, og mennesket selv er skyld i at det gikk slik. Hva da med Guds velsignende virke under de nye omstendigheter?
Skapelsesfortellingen er bygget over et sju-dagers skjema. Vi ser at i begynnelsen var jorden øde, tom og mørk og dekket av vann.
Så taler Gud, og i løpet av de tre følgende skapelsesdager blir det lys, en hvelving med atmosfære, det tørre land kommer til syne og jorden fylles med grønne vekster.
Da var grunnlaget for animalt liv tilstede. De neste tre skapelsesdagene settes himmellysene på plass, og Gud fyller luften med fugl, vannet med fisk og sjødyr, og jorden med alle slags skapninger før han til slutt skaper mennesket. Den sjuende dagen hvilte Gud fra sin skapergjerning.
Paradisfortellingen er helt annerledes. Den kan leses som om alt skjer innenfor rammen av én dag! Videre starter den med en ufruktbar, tørr jord uten busker og gress.
Hvordan kan det ha seg? Skapte Gud alt på sju eller én dag? Var jorden dekket av vann - eller var den øde og tørr uten busker og grønne vekster? Begge fortellinger kan da ikke gi oss riktige beskrivelser av faktiske forhold! Siden de motsier hverandre.
Begge fortellinger taler om at Gud skapte mennesket: I Skapelsesfortellingen skjedde det på den sjette dagen, men ifølge Paradisfortellingen skaper/former Gud mennesket av jord som det første, og blåser livspust i hans nese.
Også her må vi konstatere at det er umulig å forene disse to fortellingene når vi leser dem rent bokstavelig. Ja, mennesket ble skapt før det var grønne vekster som i Skapelsesfortellingen kom til på den tredje dag. - før mennesket ble skapt den sjette dag.
Videre ser vi at Paradisfortellingen bruker svært så anskuelige og antropomorfe bilder av Gud: Gud formet mennesket av jord. Gud blåste livspust i hans nese. Gud plantet en hage.
Gud satte mennesket i hagen. Gud tok et av mannens ribben og fylte igjen med kjøtt. Gud bygde en kvinne. Gud vandret i hagen. Gud ropte på mennesket.
Min hensikt med å henvise til dette, er å gjøre det tydelig at dette faktisk er en religiøs fortelling som har et viktig budskap til oss, men som ikke dermed må leses bokstavelig.
Det går tydelig fram av fortellingen selv. Jeg må si med min gamle hebraisklærer på MF, I. P. Seierstad: Urhistorien er ikke historie i vår forstand av ordet, men er religiøse fortellinger som gir oss innsikt i religiøse sannheter som vanskelig kunne gis oss på annen måte enn i fortellingens form.
For øvrig kan jeg ikke se at Paradisfortellingen forutsetter at det ikke var død før «syndefallet». Hvordan kunne ellers mennesket vite hva død var?
Hvorfor satte Gud Livets tre i hagen hvis mennesket ikke trengte det? Og en ting til: Hvorfor døde ikke mennesket den dagen det spiste av kunnskapens tre? Kanskje fordi den døden som fortellingen snakker om, var en åndelig død! (Sml. Joh 11:25-26).
Så langt jeg forstår var mennesket og alt levende skapt dødelige, men mennesket hadde tilgang til livets tre, og hadde åndelig liv i Gud. Når både adgangen til livets tre ble stengt og gudsforholdet gikk i stykker, var det bare død igjen.
Ved denne måten å lese Skriften på - å finne de sannheter Gud der har åpenbart for oss, og ikke pukke på at en religiøs fortelling nødvendigvis er en riktig beskrivelse av tingene, kan vi spare oss for en masse merkelige fortolkninger som er Bibelen fremmed.
Dette til velvillig overveielse.