Kommentar
Tilbake i rakettregnet
Etter noen dager med ro har eskaleringen fortsatt i Nord-Israel den siste uken. Omtrent hver natt buldrer lyden fra raketter og rakettforsvar over nordre Galilea, den buldrer også nå.
Publisert
Sist oppdatert
Overgangen ble myk. Etter noen gode uker med vanlig liv i et byggefelt i Sandnes, var det på tide å vende tilbake til Israel og skolestart.
Et charterfly direkte fra Flesland bragte følget trygt tilbake. Vi kom hjem noen dager etter det dramatiske angrepet i Sør-Libanon, og noen dager var det like stilt i Galilea som det var den gangen covid herjet området.
Annonse
Covid ble også Dagens korrespondents bane de påfølgende dagene. Viruset, som har sitt utspring i samme område som Kinamisjonen startet opp på slutten av 1800-tallet, har så langt glimret med sitt fravær hos undertegnede. Da det endelig gjorde sin entre, var det ikke annet å gjøre enn å holde sengen og lytte til fuglene som nå trekker over området.
Helikopter i natten
Etter omtrent halvannen uke med denne påfallende stillheten brakte det løs igjen en sen nattetime sist fredag. Det drønnet og smalt like mye som tiden før vi pakket og dro hjem til gamlelandet. Ferien var ubønnhørlig over for denne gang. Det var som om noen bare hadde glemt å slå på krigen igjen.
Natt til forrige søndag kom jagerflyene. De kretset rundt i natten lenge etter at rakettene og rakettforsvaret hadde fylt himmel og jord med smell. Mellom flyduren kom det et helikopter flygende i natten. Normalt betyr det at noen er skadet og blir evakuert, men meldinger som skadde uteble fra nyhetsoppdateringene.
Hva hadde jeg hørt?
Det jeg hørte kom i form av noen meldinger som ble lekket til en gresk forsker. Hun skrev på X om en operasjon dypt inne i Syria. De neste dagene kom det flere detaljer om at Israel hadde angrepet en fabrikk som utvikler systemer som gjør Hizbollahs raketter mer nøyaktige.
Det kom meldinger i New York Times om at noen iranere fra Revolusjonsgarden angivelig var fanget og tatt med til Israel. Offisielt har det ikke kommet noen bekreftelse på dette, men tankene gikk tilbake til helikopteret i natten.
Rakettene er tilbake
Annonse
Den siste uken har denne trenden med raketter fortsatt nesten hver natt. Fra grensen i nord til Genesaretsjøen har det gått flyalarmer. Det tørre gresset tar fyr og brenner som en moderne versjon av det primitive svi-jordbruket. Noe tent opp av raketter, noe av splintene fra rakettforsvaret.
Alt er ikke avsvidd, men en skal ikke bevege seg langt før en ser svidde jorder og avsvidde trær i fint oppstilte frukthager. Der, omtrent fem minutters kjøring fra Dagens kontor, høres smellene igjen og igjen.
Tøff skolestart
Noen hundre meter unna ligger det en barneskole som dekker et stort antall av de lokale bosettingene. En far fra den sørlige delen av skolekretsen fortalte at de ikke sender ungene på skolen, men at de har begynt å organisere en midlertidig skole.
Også på «vår» skole har undervisningen begynt igjen. I denne landsbyen er følelsen at man befinner seg midt i stormens øye, hvor det som kjent er helt stilt. Flyalarmen går stort sett når en drone passerer over på vei lengre sør.
Elevtallet har nesten doblet seg siden skolestart 1. september og alle de nye er evakuerte familier fra kibbutzer og byen Kiryat Shomna lengre nord. Disse stedene ligger ikke lengre enn 15-25 minutts kjøring unna.
En av de nye jentene kunne fortelle at huset deres var blitt truffet og at katten hennes var død. De var selv trygt evakuert til sørsiden av Genesaretsjøen da huset forsvant. For disse nykommerne er det andre gangen de begynner på ny i løpet av elleve måneder.
20 år eldre
Annonse
Ingen av dem vet når de vil vende tilbake til sine gamle liv der oppe ved grensen. På årets første foreldremøte satt det sju nye mødre fra ulike kibbutzer i nord. Alle så ut som de var tjue år eldre enn hva barnas alder skulle tilsi. Det var som om «vi-tar-en-dag-av-gangen» var risset inn i ansiktene.
Selv i stormens øye tar vi en dag av gangen. Siden morgentimene i dag, søndag, har det vært en jevn strøm av jagerfly og rakettsmell over dalføret. Forsvarsminister Yoav Gallant har den siste uken uttalt at man nå vil flytte «anstrengelsene» mot nord. Gallant har snakket om nord i snart 11 måneder nå, men likevel forsetter den evige runddansen.
Per nå er det ingen indikatorer på at det kommer til å skje noen stor endring i situasjonen. Grensen mellom Israel og Libanon er stort sett tømt for sivile. På begge sider av gjerdet er det opprettet en slags sikkerhetssone hvor duellene utkjempes.
Opptrapping?
Den siste uken har Hizbollah skutt lengre sør og mot flere bosettinger som ikke er evakuert. I så måte har ting eskalert ytterligere ett hakk på denne eskaleringsstigen. Det er ingen som vet hvor mange trinn man skal opp på den stigen før fronten virkelig eksploderer.
Tidligere i dag fikk også Tel-Aviv-området en påminnelse om at det er krig da en rakett fra Jemen landet i området. Om den ble skutt ned eller eksploderte selv har man ikke klart å stadfeste ennå. De store overskriftene hentes alltid fram når det skjer noe rundt Tel-Aviv.
Nord i periferien smeller det som det har gjort i snart 11 måneder nå. Den eneste forskjellen etter at kampene blusset opp igjen for litt over en uke siden er at det komme flere nattlige angrep. Før kom de helst på dagtid og tidlig på kvelden. Roen senket seg i stor grad i ti-tiden, litt som det gjorde i det nevnte byggefeltet i Norge i sommer.
Pingpong
Annonse
Det tar noen dager å vende seg til den norske roen. Og det tar noen dager å vende seg til rakettregnet i nabolaget. Med jagerflyenes jetmotorer på full gass i bakgrunnen tikker det inn en melding fra kommunen: «I dag skjer det og alle kommer!» står det på hebraisk.
Dårlige nyheter? Viktige informasjoner om situasjonen?
Nei, det er bare første treningsdag for den nye bordtennisgruppa. Og i halvannen time i kveld kan en spille pingpong og la tankene fly et annet sted, mens den tilsynelatende evige pingpongen mellom Israel og Hizbollah foregår utenfor som en serie av vedvarende drønn.
