Tilbake til pinse: Evangeliets kraft til forvandling

Snart er det pinse igjen. En kirkelig høytid med stor betydning og potensial som ennå ikke er effektuert.

Kirkehøytider har kulturelle, kommersielle og spirituelle/rituelle sider. I et postmoderne og industrialisert samfunn kirkelige høytider kommersialiseres. Heldigvis har pinsen, det kristne høytiden blitt minst kommersialisert.

Den er også lite kjent. Hensikten med denne artikkelen er verken å argumentere for det kulturelle eller det kommersielle behovet. Hensikten er å inspirere til betraktninger om pinsedagens betydning for verden og for kirkene med fokus på det spirituelle siden.

Mange forbinder kristen tro og kirken som organisasjon og trossamfunn med mange ting. For noen er det ytre rammen som bygningen, kunsten, musikk, det rituelle, kultur og det språkbærende, og dessuten velferdsaspektet med kristendommen som står tydelig.

Kirken etter de hellige skriftene skal være en dynamisk og kraftfull institusjon med helt spesielt oppdrag i verden. I vår tid her i Norge og i Europa er det vanlig å høre at kirken er i ferd med å tape terreng.

Den kristne tro og kirken antas til å ha utgått på dato eller er blitt irrelevant. Selv i kirkene er det mange som sitter med den antakelsen om kirkenes storhetstid er forbi.

Politisk er det kanskje riktig at kirken hadde sine glansdager. Det var en gang kirken(-e) sto midt i maktposisjonen, innsatte konger og prinser, samlet skatt og gaver, eide og forvaltet store eiendommer, kontrollerte folkets moral og skikk, satt ved adelens og rikingenes bord, velsignet soldater til kamp, talte til folket, respektert og fryktet.

Kirken har vært en mektig institusjon. Det ser jo man fra de majestetiske katedralene som gjenstår etter staten har overtatt andre institusjoner.

For å forstå kirken, hva den er eller skal være, må vi søke tilbake til pinsedagen. Pinse har sitt opphav i det jødiske innhøstingsfesten etter 2.Mos 23:16. «Du skal også holde festen for kornhøsten, når du høster inn førstegrøden av det du sådde på marken, og innhøstingsfesten ved utgangen av året når du høster inn frukten av arbeidet ditt på marken.»

Innhøstingsfesten var del av de tre høytiden Israelsfolket fikk etter frigjøringen fra slaveriet i Egypt. Årlig skulle de vende tilbake til Jahve, deres Gud, med takk.

Etter seinere jødiske tradisjoner feires pinse, også kjent som shavout på hebraisk, som helligdagen hvor jødene mottok Toraen ved Sinaifjellet. Toraen er fundamentet for det jødiske folkets tro og identitet.

Derfor feires shavout som både innhøstingsfest og takkefest for mottakelsen av Toraen. På feiringen leses de ti bud og Ruts bok i Det gamle testamente.

I Det nye testamentet, på pinsedagen, den femtiende dag etter Jesus oppstandelse, skjedde noe ekstraordinært. Evangelisten Lukas beskriver i Apostelens gjerninger 2 hvordan det gikk med Jesu apostler som var samlet i Jerusalem.

Det var også mange fromme jøder, proselytter og andre i byen i forbindelse med pinsehøytiden. Evangelisten beskriver ekstraordinære hendelser bestående av kraftig vind med lyden som fylte huset de satt i og tunger av ild som delte seg og satte seg på hver enkelte av apostlene.

Videre skriver evangelisten at de ble fylt av Den Hellige Ånd og begynte å tale på andre språk etter Ånden ba dem å forkynne. Jesu apostler var alle fra Galilea, men de fikk tale om Guds storverk på ulike språk, bevitnet av tilhørerne som forresten var forbauset og forvirret over dette underet med språket.

Peter reiste seg og brukte den ildfylte tunga si å forklare hva som hadde skjedd, nemlig at de var fylt av Den Hellige Ånd og det som skjedde var en oppfyllelse av profetier i Det gamle testamente. Videre argumenterte Peter om hvordan Hellige Ånds ankomst ble muliggjort.

Den andre del av Peters forkynnelse dro lytterne med tilbakeblikk til Jesus fra Nasaret sitt opphav, oppdrag, død, oppstandelse og himmelferd. Apostlenes forkynnelse var som ild og lyd fra himmelen.

De sto framfor både jøder og andre folkeslag, og fortalte dem at denne Jesus som de hadde korsfestet har Gud gjort til både Herre og Messias. Dette begynte de forkynne akkurat som de hadde fått i oppdrag før Jesus himmelferd.

Pinsedagen handler derfor om forkynnelsen av evangeliet om Guds frelsesplan i Jesus Kristus Guds Messias, den salvede. Evangelisten Lukas beskriver responsen fra folket. Når de hørte den kraftfulle og overbevisende forkynnelsen står det at «stakk det dem i hjertet», og de spurte «hva skal vi gjøre, brødre?»

Det ble omvendelse, frelse og dåp. På denne dagen startet evangelieformidlingen i Gud Hellige Ånds styrke som stakk tilhørerne i hjertet som førte dem til omvendelse. Pinse er om Gud den Hellige Ånd, om kirken, om evangeliet og om troen.

Pinse er ikke et brudd med den gamle pakten. Det er ikke brudd med Jesus liv, tjeneste, døde og oppstandelsen. Tvert om, pinsen er muliggjort på grunn av korset og oppstandelsen.

Pinse er heller ikke en nystart, men en sluttføring og formidlingen av Guds freseplan. Pinseunderet har ikke tatt slutt, men den lever via kirken.

På pinsedagen ble apostlene fylt med Den Hellige Ånd til å forkynne evangeliet til forvandling. En åndsfylt evangelieforkynnelse medførte at 3000 omvendte seg og ble døpt til å følge Jesus Kristus.

Ut fra evangelieforkynnelsen fødtes det et fellesskap som holdt sammen og tatt godt vare på hverandre. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles.

De delte alles gleder og sorger, behov og rikdom. Det nye fellesskapet, som egentlig startet med Jesu egen tjeneste, utvidet fellesskapet av troende fra apostlene til de omvendte da og siden.

De første var gruppen som ble kjent som følger av «veien», senere ble de kjent om kristne. Å elske og tjene hverandre i kjærlighet var kjennetegne til disse Jesus etterfølgere.

De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. De sang og lovpriste Gud, var godt likt av hele folket. Evangelisten Lukas skriver at alt det medførte at nye kom til troen.

Pinsehøytiden gir anledning for kirkene og kristne i dag til å se kritisk innover seg selv, og evaluere om de lever etter det apostoliske fellesskapets utgangspunkt. Menigheter i dag strever med tunge byrder for å bevare virksomhetene. De overlever noen år i det antall medlemmer krymper, mange forsvinner, samtidig som andre prøver å starte nye fellesskap.

I anledning pinsehøytiden har enhver menighet en mulighet å spørre seg om troen og fellesskapet oppleves sterk preget av Den Hellige Ånds nærvær. Selv om kirken har organisasjon og trossamfunn i seg, skal være mer enn det, nemlig en levende virksomhet av Guds nærvær.

Vi må vende tilbake til evangeliet, til Den Hellige Ånds kraft i verden til frelse og forvandling også i dag. Kirken skal ikke søke etter og være tilfreds med verken politisk eller verdslig makt. Den skal formidle Guds kraft til verden.

Guds makt gjennom evangeliet til frelse, til forsoning, til forvandling til nyskaping. Etter Jesus Kristi løfte til Peter skal Jesu kirke være sterk, og levende slik at «dødsrikets porter ikke skal få makt over den» Mt 16.19.