Tilgivelse og forsoning

Spørsmålet om tilgivelse og forsoning er et meget viktig, men et vanskelig tema. Viktig fordi de fleste av oss har vel opplevd å bli såret, tråkket på, urettferdig behandlet, mobbet, sviktet, baktalt, forlatt, ja, kanskje misbrukt eller utsatt for andre former for overgrep.

Derfor angår spørsmålet oss alle. Men det er et vanskelig tema, både å komme til rette med hva tilgivelse egentlig er, og hvordan vi skal kunne makte å tilgi.

I Dagen 20.1 var det et stort oppslag om misjonsorganisasjonenes retningslinjer for håndtering av seksuelle krenkelser.

Der står det mye viktig og riktig, men jeg har noen kommentarer:

For å få en rett forståelse av hva tilgivelse er, må vi først se på hva det ikke er:

1. Å tilgi er ikke betinget av om den andre ber om forlatelse.

Når en konflikt oppstår, er det lett å si: «Det var han eller hun som begynte, så nå får de komme og be om tilgivelse.» Dermed kan det oppstå en konflikt som ikke lar seg løse.

Men Jesus oppfordrer oss faktisk til å ta initiativet til å få saken ut av verden: Men om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Matt 18,15

Men hvis han eller hun ikke hører verken på oss eller andre vi tar med for å løse problemet, da må vi være villig til å tilgi, selv om vedkommende ikke ber om det.

Derfor er jeg uenig i det som ble sagt i Dagen: «Et poeng er at du ikke kan tilgi noen noe han eller hun ikke erkjenner som galt og derfor ikke ber om tilgivelse for.»

Sann tilgivelse er betingelsesløs. Den sier ikke: «Jeg tilgir deg hvis…»

Det er forhandling. Jesus sa ikke: «Far tilgi dem, hvis de ber om det og slutter å henrette uskyldige mennesker.» Nei, han ba: «Far tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Luk 23,34.

Den som har såret meg eller skadet meg, har ikke fortjent tilgivelse, og han har ingen rett til å kreve det. Nei, men vi må tilgi fordi Jesus har sagt at vi skal.

Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, da tilgi ham, for at dere kan få tilgivelse hos deres Far i himmelen for det dere selv har forbrutt. Men om dere ikke tilgir, skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi det dere har forbrutt. Mark 11,25–26.

Vi ber i Fadervår: Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Matt 6,12. NB: Sløyf ikke ordet også! Vi ber ikke at Gud må tilgi oss slik som vi tilgir. Det kunne bli skrøpelige greier. Men vi sier at vi også skal forlate dem som synder mot oss! Ikke bare syv ganger, men 70 x 7 ganger, det vil si at det er ingen grense. Matt 18,21–22

Skal vi få leve i Guds tilgivelse, må vi være villige til å tilgi andre. Vi husker lignelsen om den urettferdige medtjeneren. Han fikk ettergitt en svimlende gjeld på 10.000 talenter. I talent var 6000 denarer. Altså skyldte han 60.000000 denarer.

En denar var en vanlig dagslønn. Hvis vi omregner til vår tid, der en dagslønn er cirka kroner 1000, så skyldte han 60 milliarder! Men han ville ikke tilgi en medtjener som skyldte ham 100 denarer. Dermed tok kongen tilgivelsen tilbake! For da levde han jo fortsatt i synd.

2. Å tilgi er ikke å redusere alvoret i handlingen.

Å tilgi er ikke å bagatellisere, bortforklare eller overse det vonde som har skjedd. Noen ganger opptrer vi så kjekt ved å si: «Det var ikke så farlig», «det er OK». Eller andre sier til oss: «Glem det. Ikke bry deg. Dette må du se å komme over. Fortiden kan ikke forandres likevel.»

Så biter vi tennene sammen, klistrer på oss et smil og putter det vonde ned i kjelleren. Men etter hvert som det hoper seg opp innestengt aggresjon og bitterhet, blir vi som tidsinnstilte bomber. En dag eksploderer det.

Det vonde må vi få sette ord på. Det kan skje på flere måter: a. Ved å snakke ut med en sjelesørger, en venn eller en terapeut om det vonde som har skjedd. Det vi ikke får satt ord på gjør noe med oss, det vi setter ord på, kan vi gjøre noe med. b. Ved å snakke til en tom stol der vi tenker oss at vedkommende sitter som har såret oss. c. Ved å skrive et brev til vedkommende som vi aldri sender, men der vi setter ord på hvor vondt det har vært.

Når vi tilgir, kan sår gro. Et betent sår verker. Det gjør ikke et arr, selv om du husker det såret du fikk.

Den motsatte reaksjonen av å eksplodere er å fortrenge det vonde så lenge at man havner i en dyp depresjon! Å ikke ville tilgi er til størst skade for en selv. Så lenge jeg ikke vil tilgi, er jeg bundet til den personen som gjorde urett mot meg.

3. Å tilgi er ikke det samme som forsoning.

Så sant det er mulig må vi prøve å forsones med vår motpart. Når det gjelder forsoning sier Jesus: Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer! Matt 5,23–24.

Her må vi være villige til å strekke oss langt. Gå gjerne en ekstra mil eller to. Men noen ganger er det ikke mulig fordi den andre ikke vil forlikes. Paulus sier i Rom 12,18: Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. Når vi har gjort det som står i vår makt, er vi fri, da får den andre bære ansvaret for uforsonligheten.

Tilgivelse og forsoning er nemlig to forskjellige saker. Tilgivelse har primært med vårt gudsforhold å gjøre, forsoning gjelder i forhold til våre medmennesker.

Andre ganger er det ikke tilrådelig med forsoning. Hvis for eksempel en kvinne har levd sammen med en psykopat som har gjort livet ulevelig for henne, og hun så endelig blir skilt fra ham, må hun arbeide for å kunne tilgi. Men hun bør absolutt ikke forsones med ex-en og flytte tilbake.

Det samme gjelder i overgrepssaker. Selvsagt skal man ikke starte med å pålegge den krenkede at han eller hun skal tilgi. Det kan oppleves som et nytt overgrep. Men målet må være å kunne tilgi, først da blir man fri. I noen tilfeller er da adskillelse å anbefale for å kunne leve i tilgivelse og frihet.

4. Å tilgi er ikke det samme som å vise tillit og la alt være som før.

Selv om en person gjentatte ganger sårer og skader oss, må vi være villige til å tilgi. Men det er ikke det samme som at vi har tillit til vedkommende. Tillit må gjenopprettes og bygges over tid.

Ta for eksempel en alkoholiker som har slått sin kone og barn og hun til slutt skiller seg fra ham. Så kommer han en dag angrende og ber om tilgivelse. Da må hun prøve å tilgi ham. Men da kan ikke han si: «Takk skal du ha, da flytter jeg inn igjen.»

Nei, det er visse forhold som må være til stede først: a. Han må vise sann anger og oppriktig be om tilgivelse. Først da kan det bli forsoning b. Han må eventuelt gjøre opp for skade som er forvoldt. c. Han må over tid vise at han virkelig har forandret seg.

Hvor lang tid det skal gå før en kan våge å vise tillit avhenger av alvoret i skaden som er begått og hvor tillitsfull person en selv er. Noen ganger er faren for gjentagelse så stor at tillit neppe kan gis.

Andre ganger kan det være godt å vise en person tillit ganske fort, selv om han har sviktet. Det gjorde Jesus med Peter og Barnabas med Markus. Her må man være klok og kjærlig på samme tid.

Hva vil det da si å tilgi?

5. Å tilgi er å frasi seg retten til å gjengjelde.

Paulus sier i Rom 12,19: Ta ikke hevn, mine venner, men overlat straffen til Gud. For det står skrevet: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.

Men dette er urettferdig! Ja, men hvem har sagt at tilgivelse er rettferdig? Tilgivelse er nåde. Tenk om Gud skulle gjengjeldt oss for alle våre feil, fall, svik og svikt? Vi ønsker nåde for oss selv og rettferdighet for andre. Nei, vi må også vise dem nåde.

Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Kol 3,13b

Dette kan høres lettvint ut. Det er det ikke. Det kan være en lang prosess å få sette ord på all den smerte man bærer på, men det er befriende å overlate hevnen til Herren. Hvem kan bedre gjengjelde enn Gud?

Hvis vi ikke vil tilgi, kan det de sårede følelsene gå over i bitterhet og hat. Det er nytteløse redskaper til å takle smerte. De forandrer ikke fortiden, og de vil ete oss opp innvendig som kreft.

Hebreerbrevets forfatter formaner oss: Se til at det ikke er noen som lar Guds nåde gå fra seg! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den. Hebr. 12,15. Bitterhet og hat ødelegger oss selv, det ødelegger våre omgivelser og kan videreføres i generasjoner.

Først når vi kan tilgi, kan vi bli fri. Folk i fortiden kan ikke såre oss uten at vi holder fast på det onde. Men når vi tilgir, da lukker vi døren til fortiden, og kan møte fremtiden uten de bånd vi før var bundet av.

Hvordan kan jeg makte å tilgi?

6. Å tilgi er å be for den som har gjort urett.

Her vil nok noen reagere: «Det ville være hykleri å be for en som ikke fortjener det!» Men Jesus sier det slik i Bergprekenen: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som krenker dere Luk 6, 27–28.

Hvordan elsker vi våre fiender? Jo, ved å gjøre godt mot dem, velsigne dem og be for dem. Det begynner med å be for dem. Det kan være en ren viljesak til å begynne med. Men vi skal ikke bare gjøre det som føles godt, vi skal også gjøre det som er rett.

Og når vi begynner å be om Guds velsignelse over dem, løsner hardheten og bitterheten i våre hjerter. Da slipper Jesus til med sin kjærlighet i våre liv.

Vi kan for eksempel be noenlunde slik: «Kjære Gud. Du vet hvordan jeg har båret på smerte, sår og skuffelser. Du vet jeg har planlagt å hevne meg. Tilgi meg for det.

Nå gir jeg avkall på å gjengjelde. Jeg tilgir NN. Jeg ber om at du må velsigne NN. Ta bort min sårhet og bitterhet og fyll meg med din kjærlighet og fred. For Jesu skyld. Amen.

Tilgivelse er primært en viljessak, men fordi våre følelser er såret, er tilgivelse sjelden en engangshendelse. Jo, det underet kan skje. Det har jeg opplevd. Men tilgivelse er oftest en prosess som må gjentas og gjentas inntil smerten stopper.