Tillitskrisen i Misjonssambandet: Hva visste Øyvind Åsland?

Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har i de siste årene vært preget av en alvorlig og økende intern tillitskrise. Deler av krisen er kommet til uttrykk i pressen. 10. mai ble det offentlig kjent at hovedstyret og generalsekretær Øyvind Åsland var kommet frem til en avtale som førte til at han sluttet som generalsekretær 15. mai.

Dette har utløst sterke følelser. Nyheten kom brått for mange. Det blir etterlyst mer informasjon. Kommentarer i avisene spriker i mange retninger. Jeg har ikke ønsket å ytre meg offentlig i denne saken. Men når jeg nå leser den kritikken som er blitt rettet mot hovedstyret og især formannen Raymond Bjuland i tiden etter 10. mai, har jeg ikke samvittighet til å tie.

Jeg er blitt 81 år og har nå ingen verv i NLM. Men jeg har vært medlem av hovedstyret i 18 år. Som medansvarlig for tidsskriftet Fast Grunn i 40 år fulgte jeg godt med i norsk kristenliv.

Fortsatt samler jeg avisutklipp og engasjerer meg. I denne artikkelen vil jeg starte med noen generelle refleksjoner, og deretter kommentere noen aktuelle saker. I en senere artikkel vil jeg redegjøre for hvorfor jeg støtter hovedstyrets vedtak.

Lojalitet, åpenhet, kritikk og ansvar

I NLM har det vært lang og god tradisjon å vise lojalitet mot organisasjonen. Dette har vært en styrke. Generalforsamlingen har valgt hovedstyrets medlemmer og gitt dem tillit til å styre arbeidet på misjonsfolkets vegne frem til neste generalforsamling.

Hovedstyret har ansatt en generalsekretær som skal lede den daglige virksomheten i samsvar med grunnreglene og de vedtakene som er gjort av generalforsamlingen og hovedstyret.

Dette har fungert godt gjennom mange år. Lojalitet har ikke vært tolket slik at det ikke var rom for uenighet. Debatten kunne være engasjert og intens i mange saker.

Opposisjon eller kritikk mot ledelsen ble ikke ansett som uønsket. Misjonsfolk følte frihet til å si hva de mente. Men etter mitt skjønn er det i de senere årene skjedd en klimaendring i organisasjonen.

Nå vil mange mislike at misjonsledere blir omtalt kritisk. Vi er vant til at politiske ledere må finne seg i en offentlig vurdering. Dette er selvsagt krevende for politikerne. Men åpenheten er en fordel for demokratiet som styreform.

I den senere tid har kirkeledere også måttet tåle offentlig kritikk. Noen har måttet fratre sin stilling. Hensynet til personvern må alltid telle tungt når personalsaker skal behandles. Men styrende organer med personalansvar har overordnede hensyn som de har plikt til å ivareta. Det bør vi respektere, ja, verdsette.

Et viktig spørsmål

Dersom en leder får vite at han ikke lenger har styrets tillit, er det vanlig og naturlig at lederen selv trekker seg. Da kan et skifte skje i ryddige former til minst mulig belastning for de involverte parter.

Det er offentlig kjent at Øyvind Åsland har fått mye kritikk fra mange hold innen organisasjonen. En helhetsvurdering ledet frem til at det ble flertall i hovedstyret for å be ham om å slutte.

I et nyttårsintervju i Utsyn 21. januar i år sier Åsland at han at hadde vurdert om han var den rette personen til å lede. «På tross av presset har han valgt å fortsette», kunne vi lese. Dette tolker jeg som et signal om at han ikke ville gå frivillig.

I pressen får vi inntrykk av at avgangen kom brått på Åsland. Her er det viktig at misjonsfolket får sann informasjon. Den nærmeste til å besvare følgende spørsmål, er Åsland selv:

Visste han at et flertall i hovedstyret ønsket at han skulle slutte, da han sa i Utsyn 21. januar at han valgte å fortsette? Alle hovedstyremedlemmer både i flertallet og mindretallet, vet svaret. Misjonsfolket bør bli informert for å kunne foreta en saklig vurdering av situasjonen.

Et utspill fra Åslands advokat

I forbindelse med avgangen ble det gjort avtale som legger restriksjoner på hvilke kommentarer de kan gi. I intervjuer med Vårt Land 20.5. blir det klart at begge parter ønsker større åpenhet. Det er positivt.

Men i Dagen 21.5 ser vi at Åsland har engasjert personlig advokat. Deler av avtalen blir offentliggjort i avisen. Kilden får vi ikke vite. Men ifølge avisen skal det stå at «partene ikke skal omtale hverandre eller andre ansatte i virksomheten negativt».

Øyvind Åslands advokat mener Bjuland har brutt taushetsavtalen

Advokaten anklager Raymond Bjuland for å ha brutt med dette. Men de eksemplene han nevner, dokumenterer slett ikke noe slikt. Bjuland har nøkternt beskrevet den situasjonen misjonen står i.

Jeg tolker advokatens utspill som et skremmesignal for å stramme munnbind på Bjuland. Hvordan skal han kunne orientere generalforsamlingen om hvorfor hovedstyret fant det nødvendig å avslutte generalsekretærens funksjonstid uten å si noe negativt om ham?

Et kritikkverdig innspill

I Dagen 21.5 kan vi lese at Bjuland har skrevet et avisinnlegg med Dag Øivind Østereng som rådgiver. Vi får vite at han er katolikk, nær venn av Bjuland og sønn av Juel Østereng, som har engasjert seg kritisk i forbindelse med varslingsaker.

Det er åpenbart at alle disse opplysningene er gitt til Dagen for å sverte Bjuland. Hvorfor formidler avisen dette ukritisk? Er det galt å ha en venn som er katolikk, eller å be om råd når en skal skrive offentlig? Hvilke politikere og avisfolk gjør ikke dette?

Veien framover handler om å bygge en åpen og transparent kultur

Jeg har også bedt om råd fra mange hold, også fra katolikker og ateister. Dessuten: Å fraskrive et menneske selvstendighet ved å bedømme ham ut fra hva faren har gjort, er simpelt.

I denne saken er det faktisk viktig å få vite hvem som har gitt Dagen disse opplysningene. For en dyktig journalist er det ikke vanskelig å finne det. Det er en viktig opplysning for alle som ønsker innblikk i ukulturen i misjonen.