Debatt
Timingen er elendig, vi har ikke en fisk å gi fra oss!
Det er særdeles gledelig å se at Nærings- og fiskeridepartementet sier tydelig nei når EU ønsker økt kvotegrunnlag i bytte mot markedsadgang for norsk fisk til EU! Spesielt i den tiden vi er i nå.
For det første tilhører fiskeriressursene det norske folk i fellesskap, og fiskeripolitikken er fundamentalt viktig om vi skal evne å ta hele landet i bruk. Dette er, og bør være, grunnplanken for all fiskeripolitikk landets regjering og nasjonalforsamling foretar seg. Økt kvotegrunnlag til EU vil utvilsomt svekke vår egen selvråderett over en næring som mer enn noen annen har holdt «lyset på» langs hele kysten. Spesielt skummel vil en slik avtale være når presset på kvotegrunnlaget er som det er i dag!
Annonse
Kontroll med fiskekvotene er Kyst-Norges fremste konkurransefortrinn. EUs underdekning av egen fiskeforsyning setter oss i en privilegert situasjon, hvor de er helt avhengig av tilgang til norsk fisk. Denne situasjonen må vi ikke misbruke, men snarere anvende slik at mest mulig av verdiskapingen fiskeriressursene våre genererer kommer kysten vår til gode!
Dette er særlig viktig i lys av den alarmerende utviklingen norsk fiskerinæring har gått gjennom, med innføring av kjøp og salg av kvoter, svekkelse av trålernes leveringsplikt, opphevelse av kvotetak og fylkesbindinger for enkeltfartøy og innføring av samfiskeordninger. Konsekvensen av disse tiltakene er en næring som er bedriftsøkonomisk lønnsom, konsentrert og sentralisert, men samtidig mindre nasjonal og variert.
Denne utviklingen var bakgrunnen for stortingets behandling av regjeringens kvotemelding, hvor trålstigen ble gjeninnført, en mindre andel torskekvoter ble omfordelt til åpen gruppe og eierskapsbegrensninger ble innført i kystfisket. Personlig skulle jeg sett en betydelig mer progressiv tilnærming til strukturkvotene og de leveringspliktige trålkvotene, med økt omfordeling til fordel for kystflåten og de fiskeriavhengige kystkommunene.
Det er i hvert fall ingen tvil om at økt overføring av fiskekvoter til Brussel vil være en hån mot utfordringene distrikts Norge står ovenfor. Fisken kan de heller få kjøpe, etter at den er fanget, landet og foredlet i Kyst-Norge.
Avslutningsvis vil jeg også påstå at de dagsaktuelle utfordringene knyttet til turistfisket er aktuelt i denne sammenhengen. Omfattende smugling og mørketall legger ytterligere press på kvotegrunnlaget vårt, og understreker behovet for nasjonal kontroll over fiskeriressursene våre.
Den norske fisken tilhører det norske folket i fellesskap. Dette idealet må vi etterleve etter beste evne!
