«Tjenestedeling» – et konsept som trosser Den hellige ånd?

Det er for meg smått utrolig at det fortsatt hersker debatt i enkelte kristenkretser om hvorvidt kvinner kan inneha lederskap eller ikke.

Det har i senere tid vært mye debatt om dette i kristenpressen, hvor man gjerne bruker det fancy ordet for motstand mot kvinnelig lederskap i menigheter: tjenestedeling.

La meg gi mitt enkleste og mest direkte svar på hvorfor jeg finner en slik «tjenestedeling» fullstendig absurd.

Men først: Det er i utgangspunktet mange ting man kan påpeke ut ifra Skriften. Som at det ville vært helt ulogisk om Paulus, som forfektet at det i Kristus ikke var forskjell på mann og kvinne, samtidig skulle nekte kvinner å tale i forsamlingen. Spesielt merkelig ville det være i lys av at han litt senere i det samme brevet beskriver hvordan kvinner bør gå fram når de profeterer offentlig.

Jeg finner det sannsynlig, det enkelte forskere mener, at disse famøse ordene om at «kvinnen skal tie», falt i en menighetssammenheng som var preget av datidens mer ekstatisk-religiøse retninger, hvor visse kvinner fikk større betydning enn mannen og ble satt i høysetet på det religiøse området, og dermed følte seg frie til å avbryte med ymse «karismatiske» innslag. Ut ifra sammenhengen er det snakk om orden på samlingene.

Jacques Ellul skriver: «Paulus snakker om tungetalens gave. Han forklarer at han frykter den vil bli en kilde til uorden, og at folk ikke vil forstå hva som sies. (…) Han ber om at alt skal skje på ryddig vis når menigheten samles, og at profetene må snakke etter tur. Gud er ikke uordens Gud. Det hele er snakk om kultisk orden.

Vi må huske hvor viktige kvinner var i mange av de greske og midtøstlige kulter, i feiringen av mysteriene, i besittelsen av den guddommelige ånd, i transer, utbrudd, ekstatiske proklameringer osv. (...) Det Paulus da sier, er at i de helliges samlinger, bør ting ikke være som i de orgiastiske kultene.»

Manglende respekt for konservative presters overbevisning

Jeg tror Paulus’ ordre om at «kvinner skal tie» ut ifra den nevnte konteksten ikke er annet enn en understrekning av nettopp hans overordnede prinsipp om at det skal være likhet mellom kjønnene i menigheten. Og det inkluderer menighetens lederskap.

Vi ser også at han navngir kvinnelige ledere i menigheten, uten å problematisere deres rolle, men snarere anerkjenne den.

Men. Vi kan diskutere historiske kontekster og bibeltolkninger opp og ned i mente. For meg er det derimot et annet argument som blir uendelig mye sterkere i en pakt som er basert på Ånd og ikke bokstav.

Et svært enkelt og direkte poeng, som plutselig lyste opp i sjela mi en vakker dag:

I Apostlenes gjerninger 10 har vi historien om hvordan Peter får beskjed av Herren om å bli med til den romerske offiseren Kornelius. Som han selv sier ved sin ankomst: «Dere vet at det ikke er tillatt for en jøde å omgås eller besøke noen fra et annet folk.»

Men i forkant har Herren også gitt ham et syn, som har vist ham at han ikke skal kalle noe menneske urent.

Den romerske offiseren og hele hans hus får Den hellige ånd over seg. Tvert imot alle teologiske konsepter Peter har fått gjennom sin tolkning av jødiske, hellige skrifter (de som i dag utgjør GT).

Så blir det da også mye bråk blant lederskapet i Jerusalem da de får høre om episoden, i kapittel 11. «Du har tatt inn hos uomskårne og spist sammen med dem,» lyder anklagen. En anklage som enhver bibeltroende jøde i hans samtid ville ha kommet med.

Kvinnene strømmet til talerstolen på NLMs generalforsamling

Men da kommer Peter med sitt kronargument: «Når Gud har gitt dem den samme gaven som vi fikk da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem er da jeg, at jeg skulle kunne hindre Gud?»

Den enkle logikken i dette argumentet fikk hele lederskapet til å omvende seg og juble over det som hadde skjedd.

I dag opplever hundretusenvis av kvinner at Gud gir dem lederoppgaver i menigheten. Skal man fornekte opplevelsen til alle disse, og mene at ingen av dem har hørt fra Ånden slik de hevder? Det er i så fall et temmelig ekstremt og arrogant standpunkt.

Det er også direkte usannsynlig. At mange mennesker tror de hører fra Gud uten å faktisk gjøre det, hersker det liten tvil om. Men at så mange kvinner skulle oppleve et grunnleggende livskall basert på et selvbedrag, samtidig som de har en reell relasjon til Ånden på øvrige områder i sitt liv, virker for meg lite plausibelt.

Om det så bare skulle vært en mikroskopisk sjanse for at minst én av dem faktisk har fått et kall fra Gud, risikerer man ved sin motstand å gjøre det selv de bibelsprengte og konservative jødene i Jerusalem var livredde for å gjøre: Å hindre Gud.

Og det, folkens – det er ganske alvorlig.

Sist gang kunne bare menn søke på stillingen – nå oppfordrer NLM kvinner til å søke

Alle kvinner som måtte lese dette, og som er overbevist om at Åndens kall til lederskap er reelt – la aldri noen forgubbede holdninger hindre verken Gud eller dere! Vær frimodige i Jesu navn, og gå ut i alt det Herren allerede har lagt ferdig for dere!

Og måtte alle mannlige lesere som fortsatt bærer på slitsomt tankegods på dette området, finne frihet i det faktum at det er Gud selv som plasserer folk til ulike funksjoner i Kristi kropp, der han selv vil. Vi mennesker kan bare stå på sidelinjen og legge merke til det.

Er det ikke han som har kalt, vil det fort bli tydelig, det også. Men én ting som for meg er helt tydelig, og som jeg mener man må ha bind for øynene for ikke å se, er at mange av de kvinnene som i dag opplever seg kalt til lederskap, faktisk er kalt til det.

David Åleskjærs blogg kan du finne her.