Debatt
To åndsverdener som står i diametral motsetning til hverandre
Publisert
Sist oppdatert
Del 2. Del 1 ble nettpublisert 8. juli.
Den kristne filosofen Boethius skrev tidlig på 500-tallet i «De institutione musica» om «musikkens umiddelbare og dyptgripende innvirkning på menneskelig sjelsliv».
Annonse
Han skriver: «Det synes hevet over tvil at musikken ifølge naturen er så nært forbundet med oss at vi ikke kan unnslippe den selv om vi skulle ønske det. Av den grunn bør vår ånd sette all kraft inn på å gripe det som slik er gitt oss ifølge naturen (...) Den som kjenner prinsippene for musikkens kunst, kan redegjøre for dens lover, og er derfor i stand til å vurdere kunstartens konkrete ytringer. Det vurderende aspekt er her særdeles viktig.»
Musikkens påvirkning er imidlertid i liten grad bevisst, den skjer i første rekke på det ubevisste plan og unndrar seg vår refleksjon. Derfor er det, som Boethius sier, særdeles viktig å være i stand til å vurdere musikkens konkrete ytringer.
Å tale om «naturlig rytme», beskrives av kritikere (Granerud m.fl) som absurd, men hvis en hadde brydd seg med å lese litt elementær musikkteori, så ville en sett at tradisjonell musikkteori nettopp taler slik. Mads Bergs sangbok beskriver at det er tyngst betoning på 1. slag i en 4/4-takt, så lett, så tung og så lett. Den moderne populærmusikk bryter imidlertid med den naturlige rytmen, forskyver den (swing) eller flytter betoning til f.eks. 2. og 4. slag i en 4/4-takt (boogie-woogie bluesrytme/the back beat).
«Back beat er den sentrale kraften i det meste av moderne musikk (...) Sett på klassisk musikk og du vil ikke høre samme type rytme som du hører i moderne musikk. … Det kommer av at ideen om en 'backbeat' egentlig ikke forekommer før jazz og blues blir født i USA. Disse genrene bryter alle de såkalte 'reglene' til den klassiske musikken som var før den» (Tyler Connaghan, musiker og komponist).
Den moderne rytmiske musikken bryter med «de såkalte reglene». Connaghan som skriver dette er selv rockemusiker. Man har nettopp dekonstruert og destruert det naturlige, bryter opprørsk mot enhver norm og gjør det som er mot naturen. Rockemusikkens talsmenn understreker at uten den såkalte «backbeat» vil den moderne musikken miste sitt liv og driv og falle tom til jorden. Hele kraften i musikken er dens «groove», rytmen, det er det som beveger tilhørerne både følelsesmessig og fysisk.
De rytmiske forskyvninger som ble tatt i bruk i jazz, blues, rock osv. var fra første stund av gjort i den hensikt å være normbrytende, pirrende og uttrykke løssluppenhet og frihet, ikke minst på det seksuelle område. Det var et opprør mot normer og det normale, det gudgitte. Enhver som vil lese seg opp om rockens historie vil se dette.
Hippiekulturen og 68-erne er ektefødte barn av den rytmiske musikken, med sitt opprør mot alle normer og all orden. Det var en åndelig revolusjon, et opprør mot Gud som skaper og herre. Fri seksualitet, frie samlivsformer, fri abort, eksperimentering med rusmidler og all slags religiøsitet er bare noe av det som helt naturlig kom i kjølvannet. Og viktig i denne sammenheng: Musikken selv uttrykker normløsheten og opprøret!
«Kristendom og rock er to uforenelige størrelser. Det er ufattelig at ikke kristne skjønner dette. Rock er drifter. Den appellerer til avgrunnene i mennesket. Kristendommen er dens rake motsetning. Det evige må søkes i stillhet og inderlighet» (Ole Paus).
Annonse
Mennesket er som åndsvesen ingen slave av blinde instinkter og drifter, men har åndsevner til å uttrykke kreativitet, mål og mening, samtidig som det er i stand til å la legemsliv og sinn tøyles og underordnes noe høyere. Selv som fallen skapning vet mennesket noe om hva som er skjønt, edelt, godt, sant og rett. Enhver sann kultur kjennetegnes av at den søker sannhet, rettferdighet, skjønnhet, alt som løfter mennesket opp og bekrefter mennesket som åndsvesen.
Vår kristne kulturhistorie har i stor grad vært preget av at mennesket har forstått seg selv som et åndsvesen, hvor tro, moral, sannhet og rett har vært fundamentalt. I hele denne judeo-kristne kultur har det melodiske element vært sentrum i musikken. Man utforsket musikkens lover og søkte å uttrykke den skjønnhet og renhet og rikdom Gud hadde lagt ned i sitt skaperverk. Man ville si noe meningsfullt og åndsfylt med musikken, og utforsket derfor også det melodiske «språket» (tonemalerier mv.) til det ytterste.
Men etter hvert som frafallet kom i den vestlige kultur, vendte man seg mer og mer fra Gud og himmelen til mennesket og jorden. Musikken ble mer og mer harmonisk og rytmisk orientert, rettet mot menneskets følelser og kropp. Men virkelig dramatisk ble det først gjennom innflytelsen fra den afro-amerikanske musikken på 1900-tallet. Musikken og kulturen ble hedonistisk og destruktiv, den kjødelige og egoistiske nytelse ble satt i sentrum, ikke renhet, sannhet, det edle og opphøyde.
Pop og rock springer ut fra en ideologi og et menneskesyn som står i skarp motsetning til det kristne. Målet med denne musikken er at det fysiske og emosjonelle skal settes i sentrum og få utfolde seg hemningsløst. Mennesket er en fysisk og emosjonell skapning som skal styres nedenfra, i tråd med sine lyster og begjær (jf. sitat Ole Paus).
Det er umulig å la musikk fra en slik hedonistisk kultur tjene forkynnelsen av evangeliet. Det er to åndsverdener som står i diametral motsetning til hverandre. Men den bibelske historie er likevel full av eksempler på at en nettopp forsøkte det, der Israels folk ble inntatt av hedenskapet omkring seg. En ville dyrke Gud med hedenskapets religiøsitet og uttrykk.
Gud anså imidlertid ikke den gudsdyrkelse som da fant sted som dyrkelse av seg, men som avgudsdyrkelse. Det er det vi er vitne til i dag. I det en mener seg å dyrke Gud, er det i realiteten utfoldelse av egen lyst og eget begjær som står i sentrum. Dypest sett er det demonisk.
Musikk er ikke et adiaforon. Selv om Skriften ikke beskriver musikkformer eller andre kunstuttrykk direkte, setter den oss i stand til å vurdere ulike kunstuttrykk ut fra hva som er i samsvar med Guds skaperordninger, det skjønne, det sanne, det som er ære verd osv.
