To riker – to regimenter
I nyere tid har det vært særlig viktig å holde regimentene fra hverandre. Hva ligger bak når man vil sette vanntette skott mellom teologi og politikk og de to regimenter og så videre? Det skyldes møtet med den moderne sekulariserte kulturen.
Et politisk parti er ingen menighet. Politikken skal ikke styres av teologien. Dette er slagord fra debatten om Kristelig Folkepartis politisk-ideologiske profil. Og de blir stadig gjentatt.
Den såkalte toregimentslæren er naturlig nok blitt trukket inn. Men den nyprotestantiske bruken av denne læren, er skremmende. På 1930-tallet begrunnet førende tyske lutheranere sin støtte til Hitlers førerstat nettopp ut fra toregimentslæren: Politikken/staten skulle ha frihet fra å la seg normere ved påvirkning utenfra, for eksempel fra kirken («Eigengesetzlichkeit»).
Annonse
Statsstyrets autonomi måtte respekteres. Og nazistaten fikk fritt armslag. Det begynte med tvungen sterilisering av mentalt svekkede, etter hvert ble de utryddet ved barmhjertelighetsdrap. Antisemittismen ble sikret ved lov i 1935. Veien til Holocaust var lagt.
I dag gis den liberale demokratiske staten frihet til å forfølge sine mål. Særlig viktig er frigjøring av seksualiteten, noe som forutsetter fri abort, oppløsning av kristen samlivsmoral og dermed ekteskapet mellom mann og kvinne.
Ved misforstått toregimentslære prøver man i dagens debatt å begrunne støtte til frigjøring av stat og samfunn fra normer gitt med Europas kristne tradisjon.
Røttene til den såkalte toregimentslæren finner vi i Augustins skriftforankrede historiesyn. Inspirert av denne kirkefaderen så man menneskehetens historie inntil Kristi gjenkomst som en kamp mellom Guds og Satans rike.
Guds riksplan er å føre menneskene inn til saligheten i sitt evige rike. Satan kjemper med Gud om hvert eneste menneske. Hans mål er å vende oss bort fra Gud, forbli i synden og finne vår lykke i denne verden, slik at vi ikke søker Gud og hans frelse og dermed taper vi saligheten.
Gud bruker sine to regimenter i kampen om menneskeverdenen. Ved det verdslige virker han gjennom skapelsesgitte ordninger og øvrigheten/staten og ved det åndelige gjennom kirken, dens forkynnelse, sakramenter og åndelige liv.
Ved lov, tvang og straff og menneskers bruk av sin etiske fornuft holder det verdslige regimente de onde krefter nede og begrenser deres makt. Men ved dette regimente er det ikke mulig å overvinne det onde fullt ut. Dets funksjon er å holde verden «på hengslene» og sikre freden og ordenen i samfunnet.
Det gir det åndelige regimente/kirken et trygt rom til å kalle menneskene til frelse ved evangeliet, til å gi dem troen og kjærlighetens liv. Det åndelige regimentet bruker ikke verdslige maktmidler. For ingen kan tvinges til tro og «samarbeid» med Gud til nytt liv.
Annonse
Det er ved det åndelige regimente at den endelige seier over det onde vinnes. Ved det blir mennesker frelst og når saligheten i det nye gudsrike.
I nyere tid har det vært særlig viktig å holde regimentene fra hverandre. Hva ligger bak når man vil sette vanntette skott mellom teologi og politikk og de to regimenter og så videre? Det skyldes møtet med den moderne sekulariserte kulturen.
For den er teologi (og metafysikk) ikke annet enn ord som skal uttrykke etisk-religiøse følelser uten dekning i noen objektiv virkelighet. Kapitulasjon overfor en slik tekning betyr at man vel kan formulere noen kristne normer i «programteksten».
Men de forblir i språket uten konsekvenser for den offentlige praksis. Det er slik den sekularistiske kulturen ønsker at politisk bevisste kristne skal handle.
Én sak var Thomas Aquinas og Martin Luther enige om. I De ti bud, finner vi de positivt gudgitte normer for menneskelivet. De omhandler allmennmenneskelige grunnvilkår for liv, samfunn og dermed politikk. Og budene gjelder alle mennesker, troende som vantro, kristne som hedninger. Må man «tro» for å kjenne dem og gi dem sin tilslutning?
For det første må det slås fast at det Gud har bestemt, ikke trenger noen «godkjenning» fra menneskets side heller ikke ved deres «tro». Det han har bestemt ved budene, hviler i hans egen visdom. For det annet kan alle mennesker innse at disse bud er rette, gode og sanne (Rom 2,14f.)
Vi tror ikke på noe som er absurd. Gud er ingen irrasjonell oververdslig makt. Verden omkring oss er ikke noe galehus. Den har en gudgitt orden. Den Gud som har åpenbart seg som Sønn i Jesus fra Nasaret, er også Fader, verdens skaper og opprettholder, og han har gitt sine normer og rammer for menneskelig liv. Hans åpenbaring i Sønnen opphever ikke hans skapte orden.
Det er vanlig å dele De ti bud inn i to tavler. Den første omhandler vårt religiøse forhold til Gud, den andre, livet oss mennesker imellom. Den andre tavlen gir normer for forholdet mellom foreldre og barn, holder frem kravet om å være tro mot sannheten og ha respekt for livet, verne om ekteskapet, respektere at noe er mitt og noe er ditt.
Annonse
Dette er konkrete bud, og de er det rette utgangspunkt for politikken, med gyldighet både for rettsstaten, velferdsstaten og kulturstaten. Vi som er troende, vet at forakt for budene og brudd med dem øker det ondes makt. I den vestlige verden har stat og samfunn nå som prinsipp at det 6. bud skal avskaffes.
Dette drar flere brudd med Guds lov med seg, som forbudet mot å ta uskyldig liv. Det gir rom for det onde, for dødskreftene i verden.
Hva er grunnen til at KrF har sviktet så dugelig i konfrontasjonen med sekulariseringen? Partiet er så visst ikke alene om å ha gjort det. En av grunnene finner vi innen eliten i den kirkelige kultur. Når de etiske bud må «godkjennes» av det religiøse jegets erfaring og følelse, mister de sin autoritet og dermed sin normerende kraft.
I vekkelsestradisjonen har det religiøse jeget, dets omvendelses- og troserfaring, vært svært avgjørende. Men fordi Skriftens autoritet var like viktig, ble ikke Guds bud lagt til side. Da vekkelsestradisjonen ble svekket og mistet sin posisjon i KrF, gled den liberale teologi i kristensosialistisk/sosialdemokratisk utgave inn i partiet. I Den norske kirke hadde den allerede overtatt det teologisk-ideologiske hegemoniet.
Sosialdemokratiet bærer med seg det liberalistiske frigjøringsprogrammet: Ved opplysning skal mennesket frigjøres fra moralske «fordommer» – ikke minst på det seksuelle område – slik at det kan bli lykkelig. Dermed blir Guds bud lagt til side.
De trengs ikke, for i menneskenes verden er verken synden eller Satan. Her trengs ikke bud til å beskytte oss mot det onde. I den kristensosialistiske konteksten ble de såkalte «absolutte etiske krav» fra Skriften omgjort til «modererte» krav. De ble tilpasset det sekulariserte samfunn, i realiteten ble ikke noe igjen av dem.
Kristus opprettet ikke noe politisk teokrati, men en kirke. I den nye pakt skal ikke den første tavle begrunne teokratiet, men også denne tavlen bør lede den kristnes engasjement i politikken.
Det er en politisk oppgave å sikre «evangeliets frie løp» ut i verden, de troendes frihet og rett til å samles om Guds ord og sakramentene til tro og nytt liv i bønn og tilbedelse, oppdra de døpte i troen og å drive diakoni.
Annonse
Politiske regimer som hindrer kirken i å være kirke og realisere sitt oppdrag, blokkerer for at mennesker kan etterleve den første tavle: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» Politisk kamp mot slike regimer er en del av kristenplikten.
