Tørkleet som lå for seg selv

Det nærmer seg påske, og igjen skal vi få lese om Jesu tomme grav og disiplenes opplevelse av den: «Da de kom inn, så de linklærne som lå der og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv», står det (Johs 20).

Om de første kristne virkelig tok vare på dette tørkleet, er det ingen sensasjon. Tvert imot! Det var jo Jesus, Guds sønn selv som hadde hatt det rundt hodet, det var da farget av hans blod og fra hans tomme grav!

Heller ikke om det ble gjemt vekk og forble skjult i lang tid, for det var uregelmessig hentet ut fra en grav, nødvendigvis blodig på grunn av sårene fra tornekronen og derfor dobbelt urent for en jøde.

Tørkleet, som Det nye testamente kaller et «soudarion», er jeg overbevist om at nå fins oppbevart i katedralen i byen Oviedo i Nord-Spania. Denne ble hovedstaden i denne lille kristne spanske enklaven da muslimene erobret landet på 700-tallet.

Tørkleet har en veldokumentert historie tilbake til Jerusalem, og jeg selv har studert emnet siden 1995.

En anerkjent middelalderhistoriker, Mark Guscin, har skrevet flere bøker om tørkleet og har fulgt historien tilbake til Israel til før år 600: «The History Of The Sudarium Of Oviedo: How It Came From Jerusalem To Northern Spain In The Seventh Century A.D. (2004).» Mindre omfattende er: «The Oviedo Cloth» (1998).

Også andre slike bøker på flere språk er kommet etter hvert, og spanjolene har bygd opp et større forskningsmiljø omkring tørkleet med hovedsete i Valencia, Centro Espanol de Sindonologia.

Snart etter år 600 ble kledet forflyttet vestover over Nord-Afrika til Spania på grunn av persernes og senere muslimenes erobringer.

Dette tørkleet, kalt «Sudariet i Oviedo», så jeg sammen med min venn Oddvar Søvik i 2012 og igjen med mange andre nordmenn fem år senere. Det vises fram tre ganger i året etter messen Langfredag, 14. og 21. september – en stor opplevelse!

Så langt en kan spore tilbake, har det alltid vært regnet for å være det tørkleet Johannes forteller om fra graven. Det har vært forsket på kontinuerlig siden 1965.

Den største vitenskapelige undersøkelsen varte fra 1989–2000. Da kom rapporten fra arbeidet på spansk og engelsk: Almenar, J.-M. R. (og 39 navngitte medarbeidere): «El Sudario de Oviedo».

Kommisjonen som var bunnsolid med 44 vitenskapsfolk fra fire land, USA, Spania, Israel og Italia, bestod av hele 14 greiner: Rettsmedisin, medisin, fysikk, kjemi, botanikk, historie, og så videre.

Disse 44 stod for svært omfattende undersøkelser, for eksempel gjennomførte de seks rettsmedisinerne, professorer fra universitetene i Roma, Torino, Valencia og Madrid, over 3200 blodprøver.

Lederen var den fremste rettsmedisiner i Italia, P. Baima Ballone, da allerede med lang erfaring med studier på tørkleet og som hadde skrevet læreboken for alle innen faget i sitt eget land.

Etter blant annet en omhyggelig sammenlikning av blodflekkene og så videre i ansiktet og i bakhodet på Likkledet i Torino, la disse etter 12 års arbeid fram sin rapport.

Hvem har noensinne hørt om en tilsvarende grundig undersøkelse av et så lite tøystykke (hvor det var gitt fri tilgang til) som på 85 x 52 cm?

Hovedkonklusjonen var: «Den som har hatt Sudariet i Oviedo over hodet, er den samme mannen som har ligget i Likkledet i Torino.»

Det viste seg at blodflekkene på disse to kledene i ansiktet og i bakhodet var identiske, blodtypen den samme sjeldne AB, felles arter pollen fra Israel på begge, og så videre…

På grunnlag av blant annet denne rapporten har jeg selv skrevet en bok der jeg går nøye gjennom de mange sammenlikninger: «Jesu hodeklede: Sudariet i Oviedo» (2. utgave, Torinokledet.no 2017).

En mindre som er et konsentrat av den første, kom året etter: «Hodekledet i Oviedo bekrefter Likkledet i Torino» (Torinokledet.no, 2018).

I 2007 ble den andre internasjonale vitenskapelige kongress omkring Sudariet arrangert i Oviedo.

Det kom over 300 deltakere fra 10 land (ingen nordmenn!), og en rekke nye vitenskapelige undersøkelser ble presentert. (Ja, du verden, så mye spennende forskning innen kristen sammenheng som går oss rent hus forbi her oppe i det høye nord: 300 deltakere fra 10 land i vitenskapelig kongress om tørkleet fra Jesu grav!)

Tilfellet ville at samtidig med arrangementet ble en C14-test av kledet offentliggjort. Det var blitt advart mot å sette denne for raskt ut i livet siden tørkleet er svært skittent og derfor erfaringsmessig vanskelig å tidfeste.

Men deltakerne kom til å møte resultatet med galgenhumor, skuldertrekning og oppgitthet: Ifølge testen skulle Sudariet stamme fra årene 660–880 e.Kr., nokså håpløst siden det er solid dokumentert og regnet som absolutt sikkert at tørkleet ble avsendt fra Jerusalem i året 614 og ankom Spania (Cartagena) kort tid etter.

Enda verre ble det med den eneste sammenlikningsprøven («blindprøven») i testen: Den var et fragment av et mumie-linklede av en egyptisk prest fra Tanis, datert av egyptologer til det 21. Dynasti (1110–950 før Kr.).

C14-dateringen tilsa imidlertid at det stammet fra årene 1660–1960 etter Kr.; bomskudd på nesten 3000 år!

I en tilsvarende prøve av Likkledet i Torino 1988, hvor de fem avtalte protokoller alle ble brutt og der også de avtalte blindprøvene stikk i strid med protokollene ikke ble utført i det hele tatt, bommet C14-prøven med «bare» 1300 år, noe som viser at gammelt, skittent lintøy er svært vanskelig å datere med denne metoden.

For min del har jeg imidlertid stor tillit til slike, og de siste 30 årene har jeg vært delaktig i en rekke forsendelser av eldgammelt beinmateriale til slike laboratorier, senest i 2019. Men av og til blir det bom!

For dem som tror at slike dateringer alltid er riktige, kan slikt bli som en flukt inn i det absurde: De to mest vitenskapelig undersøkte enkeltobjektene i verden der tusenvis av prøver viser at er ekte (Likkledet har for eksempel blitt undersøkt med det til enhver tid mest høyteknologiske utstyr i over 120 år, cirka 300.000 timer).

En slik flukt består i at den samme mannen blødde på cirka 700-tallet i sitt sudarium og ble innhyllet i sitt linklede cirka 600 år senere…