Meninger
#Torsdager i svart #Thursdays in black
De siste dagene har jeg vandret forsoningens vei, eller rettere sagt på forsoningens veier. Ikke her hjemme, men i Bogota, Colombia.
Menneskene vi møter, fortellingene de kommer med, arrene de bærer på kroppen og i minnene, gir mye å reflektere over. Minnestedet Fragmentos er et nesten helt tomt og stille hus med glassvegger.
Annonse
Oppmerksomheten dras mot det litt ujevne, mørkegrå metallgulvet. En lang gang skråner oppover; «The pathway of reconciliation». Forsoningens vei.
Bak et forheng vises en film om hvordan dette stedet ble til. En film med intervju med flere av kvinnene som har laget gulvet vi står på og gangveien vi har gått. 63 tonn våpen ble samlet inn og ødelagt. Kvinnene som i mange år, var ofre for krigens brutalitet har i dager og uker hamret løs på våpendelen etter at de var dekket av tynne metallplater. Så ble våpnene smeltet om. Metallplatene ble formene de stivnet i, og det er gulvet vi går på.
Filmen viste prosessen. Kvinnene sa: «Når du har hørt noen snakke om voldtekt, vet du akkurat hva de snakker om.» «Vi må tenke videre for å oppnå rettferdighet for alle de millioner av jenter og kvinner som opplever voldtekt rundt i hele verden.» «Jeg kan aldri glemme, men jeg lever videre uten å kreve hevn.»
#Torsdager i svart gir en dypere mening etter alle de sterke menneskemøtene her.
Ikke alle klarer å snakke om det de har opplevd, men alle som snakket om det fant styrke i at det også gjaldt så mange andre. De finner styrke og overlevelsesvilje når den mentale smerten herjer, av å vite at de ikke er alene. Vi vet.
Torsdager kan vi (både kvinner og menn) gå i svart – i solidaritet med ofre for vold og overgrep. I respekt for menneskerettighetene. I håp om endring.
Bare her i Columbia er ufattelige ti millioner registrert som krigens ofre. Ofre, men også overlevere. Det trenger jeg å ha med meg når jeg tenker på alle dem som nå utsettes for seksualisert vold som en del av krigføringen i Sudan og alle andre steder krigshandlingene herjer.
