Debatt
Tradwife: Kjekt med Toro-gryte og hamsterhjul for en tid
Kan «tradwife-trenden» føre til at flere barn får en roligere start på livet sitt, enn det som er normen i dag, er det veldig bra.
Ettersom jeg nettopp kom over Sofie Brauts leder i Dagen om «Tradwife-trend» og Dagen-damer, måtte jeg rett og slett sette meg ved tastaturet med en gang. For morsommere oppfordring er det lenge siden jeg har fått!
Riktignok er jeg litt usikker på om jeg faller rett inn i kategorien «Dagen-dame». (Hva nå enn det er). Men jeg er nå i hvert fall en dame, som har Dagen som sin favorittavis, og det er kanskje nok?
Annonse
Ikke for det, jeg har allerede skrevet en rekke innlegg om «Tradwife-trenden», men dessverre ikke til Dagen. Ikke før nå!
Livslangt prosjekt
Hva tenker jeg så om «tradwife trenden»? Jo, kan denne «trenden» føre til at flere barn får en roligere start på livet sitt, enn det som er trenden eller normen i dag, er det veldig bra.
For meg har det vært et livslangt prosjekt, å framsnakke betydningen av mor-barn relasjonen de første to leveårene, og betydningen av å legge til rette for et liv hvor barnet kan utforske og løsrive seg i sin egen rytme.
Tilknytningsomsorg eller «attachment parenting» etter ideene til den kristne barnelegen, dr. William Sears og La Leche League (LLL) har vært målet. LLL ble jeg kjent med etter å ha fått mitt fjerde barn, i Frankrike.
Fellesskap og ammesak
Etter å ha blitt fulgt opp av en gynekolog som regelrett var imot amming, følte jeg plutselig et behov for å finne meg en ammeorganisasjon, hvor jeg kunne bidra til ammesaken i dette nye hjemlandet mitt. Heldige meg som fant LLL. Her fant jeg et fellesskap av mødre som ikke bare ville amme barna sine både lenge og vel.
De var også opptatt av å gjenopprette hjemmet som den sentrale kjerne i samfunnet som det engang var. Her var det både hjemmefødsel og hjemmeskole (Merk: I Frankrike starter barna på «skolen» i toårs alderen, så er man hjemme med en toåring, kan det kalles «hjemmeskole»)
Annonse
De fleste ammende mødre jeg møtte, spiste dessuten økologisk og hadde høner i hagen. Det mest sjokkerende i denne franske konteksten var nok at de verken kjeftet eller ga noen form for fysisk avstraffelse til barna sine, noe som var dagligdags i både skole og hjem i samfunnet for øvrig. Dette var nok også hovedårsaken til at mange av disse LLL-familiene rett og slett ikke våget å sende barna sine til den franske skolen.
Skummel behaviorisme
Nettopp på grunn av den «skumle» behaviorismen, med systematisk straff og belønning, er jeg ikke ensidig begeistret for «50-talls husmoren». Dersom nypolerte gulv blir det viktigste, er det ikke sikkert at det hjelper så mye på tilknytningen at mor er hjemme.
John B Watson, som grunnla behaviorismen, som en motreaksjon til psykoanalysen, erklærte i 1913 at «morskjærligheten» var skadelig. Dessverre var disse holdningene til barneoppdragelse fortsatt sterkt gjeldende på 1950-tallet, og kanskje noe av årsakene til de høye kravene man på den tiden stilte til den «plettfrie husmor»?
Manglende forbilder
Samtidig er det ikke lett å være førstegangsforeldre. Hvilke forbilder skal man velge seg? I Norge er jo alle offentlig ansatte, som f. eks helsesykepleiere, nærmest programforpliktet til å anbefale barnehage fra 10-måneders alderen.
Heldigvis har stadig fler fått øynene opp for at det kanskje ikke egentlig er barnets beste, som er utgangspunkt for denne anbefalingen. Det opplevde jeg selv, på min første (og eneste!) likestillingskonferanse i regi av Universitetet i Agder (UiA) i Kristiansand i 2011.
Hvor ble det av barna?
Annonse
Der ble det fortalt om «Den norske modellen», hvor unik denne modellen var i verdenssammenheng. Vi skulle være et utstillingsvindu for hele verden på hvordan man løser samfunnsproblemer som likestilling og likelønn. Visstnok kom det også delegasjoner fra alle verdenshjørner for nettopp studere denne fantastiske norske modellen.
Nettopp derfor var fulltidsarbeidende småbarnsmødre så betydningsfulle. De var faktisk viktigere enn olja. For sviktet de, ved for eksempel ta noen måneder ulønnet permisjon eller jobbe deltid, ja da sviktet hele «den norske modellen». Dette hørte jeg foredrag om en hel helg.
I tillegg kunne flere kvinnelige industritopper fortelle om hvordan de forlot tre måneder gamle spedbarn for å gjøre karriere i utlandet. Som om det skulle være noe eksempel til etterfølgelse! Jeg fikk aldri høre noe om hvordan det senere gikk med disse barna. Ingen snakket om de minstes behov for trygg tilknytning på denne konferansen.
Mange kvinner og unge mødre er så lei av å bli fortalt akkurat hvordan de skal gjøre ting.
Barna var rett og slett glemt i «Den norske modellen». Kanskje det nettopp var derfor italienerne etter hvert sluttet å sende delegasjoner til Norge (ref. Simen Tveitereid: Hva skal vi med barn?) I stedet valgte de å gi en gratis jordlapp til familier med tre eller flere barn.
Knapt lov å være mødre
Kanskje det er derfor denne «tradwife- trenden» ser ut til å slå an nå. Mange kvinner og unge mødre er så lei av å bli fortalt akkurat hvordan de skal gjøre ting. De skal føde tilstrekkelig med barn, for å opprettholde velferdsstaten. Men de skal knapt få lov til å være mødre, før barnet må overleveres til en av statens institusjoner i flere timer pr. dag, flere enn en voksen arbeidstaker er på jobb.
Det var kjekt med Toro-gryter og hamsterhjul for ei tid. Men nå ønsker mange seg tilbake til et langsommere liv, med ordentlig mat fra bunnen av. Vekk med skjermer og kunstig underholdning. Rett og slett finne tilbake til livet!
Dersom «tradwife-trenden» handler om dette, vil jeg være med i heia-gjengen!
Annonse
PS! Sofie Braut etterlyser også Dagen-damenes synspunkt på det å hedre mannen sin. Det er et så spennende tema, at det krever et eget innlegg. Men helt kort, tenker jeg det er en god, bibelsk tanke, både å hedre sin mann, og å underordne seg, akkurat som vi alle er kalt til å hedre hverandre og underordne oss hverandre. Verdiene i Guds rike er rett og slett veldig annerledes enn verdens verdier.
