Tragedien med abortlovene (fosterdrapslovene)

Når en i kirkelig menighetssammenheng forlater Gud og hans ord, går det som vi ser: Kirken argumenterer ut fra helt andre ting enn Guds ord og bekjennelsen. Hvorfor fremholdes det ikke klart og tydelig rettsvern for ufødt som for født liv?

Hvorfor skal vi ikke begrunne menneskeverdet i vårt forhold til Gud, han som vi er skapt av – og i hans bilde? At det er ham vi står til regnskap overfor med våre holdninger, handlinger og skal svare for på dommens dag.

Greier vi ikke å forkynne hans bud – «du skal ikke slå i hjel» – og så holde fram hvor dyrebart livet er? Det er veldig trist å oppleve en kirke/menighet som er tafatt og ikke tør å si imot slagordet fra kvinnebevegelsen: «Det er min kropp.» For det er en løgn når det er to kropper – én liten og én stor.

Forslaget til ny abortlov er en tragedie, likedan som den gamle lov fra 1975 og 1978, som til nå har drept 600–700 tusen mennesker, og at vi er så lite anfektet over det som har skjedd.

Det ville vært godt om kirken og alle andre trossamfunn innså det – hva det dreier seg om – og så kjempet for rettsvern. Uansett hva en ugudelig stat måtte mene, som ikke vil ha rettsvern for sine innbyggere fra befruktningsøyeblikket til den naturlige død, her skulle enhver kristen stå opp til kamp for livet og si: «Ja til livet!»

Som snusfornuftige politikere vraker biskopene det kristne menneskesynet