Trakassering av truede arter

Med store overskrifter som hausser opp og gir et forvrengt bilde av måkenes naturlige atferd, driver enkelte medier regelrett hets av utrydningstruede arter.

Måkenes beskyttelse av unger, deres forsøk på å få tak i mat og deres kamp for å overleve som individer og art, blir forvrengt til det ugjenkjennelige. Sensasjonsoppslag om måker som «angriper» preger sommeren. Egentlig handler det bare om måker som prøver å beskytte de sårbare ungene eller som prøver å få tak i en matbit.

I stedet kunne mediene snu fokuset. Måkene finner lite mat i havet, de har ikke sine egne hekkeområder lenger og sannsynligvis ingen framtid heller. Det er anslått at krykkja kan være utdødd om 40 år. Hettemåken er kritisk truet, og fiskemåken og gråmåken er sårbar, som også er i kategorien truet. Om noen tiår kan flere måkearter være henvist til historiebøker og museum. Hvordan skal vi forklare etterkommerne våre at vi aktivt bidro til utryddingen ved å gjøre livet så vanskelig vi kunne for måkene, med pigger, hat og fordriving?

Når sjøfuglene dør ut bør det vekke oss og snu den egoistiske tankegangen om at andre arter er i veien for oss. Vi er i høyeste grad i veien for andre arter. Vi bygger ut der det passer oss, uten hensyn til om andre arter var der først. De må bare flytte på seg. Når måkene forflytter seg til hustak får de ikke være der heller.

Det florerer med lovbrudd, folk kaster reir med egg ut fra tak og mishandler og dreper måkeunger. Likevel forventes det at måkeforeldre skal holde avstand og ikke være beskyttende. Foretar måkene skinnangrep, går folk til mediene og klager, og mediene fyrer opp under hatet.

Jo mer aggressive folk er mot måkene, jo mer beskyttende blir de overfor ungene. Det oppstår en selvforsterkende syklus med måkeforeldre som er ekstra påpasselige og som lærer opp avkommet til å frykte mennesker. Der måkene får være i fred, eller der man til og med blir venn med dem og gir dem en matbit, opphører ofte denne atferden.

Folk tåler og finner seg i trafikkstøy, forurensing og forsøpling. Men dyr skal ikke merkes, og selv bagatellmessige ulemper skal ikke tåles, selv om det bare er i en begrenset periode. Det har ingen hensikt å klage på måkene. Vi kan ikke endre deres natur og vi kan ikke fjerne dem.

Måkene skader oss ikke, hvis man ikke regner med de som faller av sykkelen i panikk for en stupende måke, eller personen som nylig var i lokal- og riksmediene med en øm hånd etter at en måke bommet på maten. Måkene hører til langs kysten og ved fjord og vann. Vi kan ikke stenge luftrommet fordi enkelte ikke vil dele på plassen. Vi må lære oss å leve i fredelig sameksistens med måkene, og finne gode løsninger på de problemene som vi selv har skapt.

Løsningen kan være å etablere kunstige hekkeplasser i utkanten av byene, på steder der konfliktnivået er lavt. Samtidig bør det gjøres noe med måkenes mattilgang. Hvis de kan få fiskeavfallet, som nå tas på land til foredling, kan de lettere finne livberging i havet.

Medieaktører må ikke opptre på en slik måte at de får blod på hendene. Når mediene ignorerer sitt ansvar for å gi en sannferdig og nøytral fremstilling av dyrelivet, til fordel for sensasjonsoppslag som selger, blir det stadig tydeligere at Vær varsom-plakaten bør utvides til å gjelde flere enn mennesker. Media kan ikke fortsette å legge stein til byrden for arter som allerede sliter.