Trenger du virkelig billigere strøm og bensin?

Mye av vårens nyhetsbilde har vært preget av høyere bensin- og strømpriser enn vanlig. Altså at vi får mindre penger til å bruke på andre ting vi med rette eller urette opplever at vi trenger. I kristenpressen har kirkesammenslutningen Hillsongs feilende lederskap fått en del oppmerksomhet, kanskje er de to relatert.

Den avgåtte lederen i Hillsong, Brian Houston, har skrevet en bok med tittelen «Du trenger mer penger». Det er ikke rett å sparke noen som ligger nede, og oppmerksomheten rundt økte priser viser at Houstons budskap forkynnes i langt bredere sammenhenger enn Hillsong.

 Merk at tittelen ikke spesifiserer situasjonen, den gjelder alle mennesker, alltid.

De siste tiårene har vi i Norge sett en enorm velstandsutvikling. I 1958 brukte gjennomsnittshusholdningen 40 prosent av inntekten på mat. I dag bruker den 11 prosent, og nyter en kvalitet og et mangfold som mennesker på 50-tallet bare kunne drømme om. Likevel; «Du trenger mer penger».

Vi har nok av skam i vår tid: Flyskam, kjøttskam, hvithetsskam, foreldreskam og så videre. Vår samtids aktivister går tidligere tiders predikanter en høy gang i loviskhet. Min misjon i dette innlegget er ikke skam, men frihet.

Predikantene fra gammelt av forkynte «gudsfrykt med nøysomhet», og det med rette. Likevel blir nøysomhet ofte misforstått som askese og selvfornektelse, når det egentlig er det motsatte. Ofte underselger vi som forkynner evangeliet vi er satt til å gå med, ved å gjøre et frigjørende budskap til bud som skal overholdes.

Ny Hillsong-dokumentar kaster lys på Carl Lentz’ utroskap

Å nøye seg med det man har, det er rikdom, det er frigjørende. Det gir også mulighet for å prioritere annerledes, til velsignelse for seg selv og andre.

På 50-tallet, der familien bruke 40 prosent av inntekten på mat, var hjemmeværende husmødre et framtidsrettet velferdsgode, med Arbeiderpartiet som politisk drivkraft for å prioritere dette. Kanskje skjønte arbeiderpartipolitikerne på 50-tallet noe selv kristne i dag har glemt, eller snarere fortrengt i reklamestøyet; at økt levestandard ikke er den store lykken i livet.

I vår tid kan det jo også være en idé at også familiefedre jobber noe mindre for å prioritere familien framfor forbruk.

Et interessant fenomen som de siste årene spesielt har blitt populært hos unge teknologer i USA, er FIRE-bevegelsen. Det står for «Financial independece retire early», eller på norsk; økonomisk uavhengig tidlig pensjon. Tanken er å leve nøysomt tidlig i livet, investere pengene, og leve resten av livet på avkastningen.

I den grad vektleggingen er å pensjonere seg, bør vi nok som kristne være litt skeptiske; vi er også skapt til å arbeide til Guds ære. Det vi likevel kan lære, er at når vi velger et høyt forbruk, slik de fleste av oss etter statistikkene gjør, velger vi bort noe annet. Vi velger bort tid og krefter som kunne vært brukt annerledes for menneskene rundt oss.

Bobbie Houston tar ektemannen i forsvar: – Jeg bryr meg ikke om de som baktaler

Trenger barna dine enda en lekekasse de sjelden bruker, eller trenger de mer tid sammen med deg? Kanskje er en dag hjemme med deg i uka mer verdifullt enn årskort i dyreparken og sydenferie.

Når vi leser Bibelens fortelling, er det en historie om en Gud som forsørger sitt folk, og et folk som svarer med utakknemlighet. Når Gud har fridd israelsfolket ut fra Egypt og gir dem mat fra himmelen, lengter de etter kjøttgrytene i Egypt. Det bør være grunn til gjenkjennelse.

Å forsøke å finne sin hvile og tilfredsstillelse i materiell overflod, er tåpelig. Det er som å drikke saltvann for å bli utørst. Norge i dag viser det tydeligere enn noe annet eksempel.

Ved å omfavne nøysomheten og være fornøyd med det vi har, kan vi prioritere større goder; å tjene menneskene rundt oss med noe de trenger mer enn økt materiell velstand.