Trenger jeg akkurat de ordene?

Jeg trenger akkurat de ordene. For når hele gudstjenester ruller av sted uten å si akkurat de ordene, føler jeg meg gudsforlatt. Som om det bare var meg som visste at varmen øker, isen smelter, havet stiger og at Guds skaperverk er i ferd med å ødelegges av hans barns forbruk og fossile utslipp. Som om jeg er i en annen virkelighet enn resten av kristenheten. Det er ensomt og veldig, veldig rart. For er det ett sted virkelighetens Gud burde være til stede, så er det i gudstjenester.

Og hvis kirkens ledere og lærere virkelig forsto at klima- og naturkrisen bunner i syndens egentlige ansikt; grådigheten, vår lyst til å ta det vi skulle la ligge, og hvis kirkens ledere og lærere virkelig forsto at klima- og naturkrisen kun kan lindres ved å følge Jesu enkle bud: Elsk hverandre! – så ville de bruke akkurat de ordene jeg savner: «Klimaendringer», «global oppvarming», «overforbruk» og «klimagassutslipp». Og dermed truffet virkeligheten midt i hvitøyet – og menneskeheten midt i hjertet.

For det holder ikke med bønn om vilje til mer omsorg for skaperverket når vi ikke forstår hva som er i veien med oss selv og med skaperverket. Hva har rammet oss? Hva er vi skyld i selv? Hvordan kan vi gjøre en forskjell og forandre? Hva betyr det å være kristen i dag?