Debatt
Trenger jeg akkurat de ordene?
Jeg trenger akkurat de ordene. For når hele gudstjenester ruller av sted uten å si akkurat de ordene, føler jeg meg gudsforlatt. Som om det bare var meg som visste at varmen øker, isen smelter, havet stiger og at Guds skaperverk er i ferd med å ødelegges av hans barns forbruk og fossile utslipp. Som om jeg er i en annen virkelighet enn resten av kristenheten. Det er ensomt og veldig, veldig rart. For er det ett sted virkelighetens Gud burde være til stede, så er det i gudstjenester.
Og hvis kirkens ledere og lærere virkelig forsto at klima- og naturkrisen bunner i syndens egentlige ansikt; grådigheten, vår lyst til å ta det vi skulle la ligge, og hvis kirkens ledere og lærere virkelig forsto at klima- og naturkrisen kun kan lindres ved å følge Jesu enkle bud: Elsk hverandre! – så ville de bruke akkurat de ordene jeg savner: «Klimaendringer», «global oppvarming», «overforbruk» og «klimagassutslipp». Og dermed truffet virkeligheten midt i hvitøyet – og menneskeheten midt i hjertet.
Annonse
For det holder ikke med bønn om vilje til mer omsorg for skaperverket når vi ikke forstår hva som er i veien med oss selv og med skaperverket. Hva har rammet oss? Hva er vi skyld i selv? Hvordan kan vi gjøre en forskjell og forandre? Hva betyr det å være kristen i dag?
«Klimaendringer», «global oppvarming», «overforbruk» og «klimagassutslipp». Høres de ut som politiske ord, litt for lite «kirkete»? William Lazareth sa i et foredrag i Det Lutherske Verdensforbund (LVF) i 1977: «Å ekskludere politikkens viktige rike fra kristen tenkning og handling er ikke bare kirkelig apati; det er den ultimate teologiske vranglære og etisk ulydighet.» Altså: Å ikke kjempe for natur og klima bunner i vrang lære og død tro? Eller: Å være kristen i dag er å kjempe for skaperverket?
Ordet «krig» er ofte med i gudstjenestens bønner og i en preken. Men ordene «klimaendringer», «global oppvarming», «overforbruk» og «klimagassutslipp» hører med til sjeldenhetene.
Jeg trenger akkurat de ordene. Fordi de ordene åpner meg, møter meg slik jeg er, med min økologiske sorg og vaklende framtidstro for denne jorda. Fordi de ordene åpner for mer kunnskap og klokskap, for større vilje til bærekraftig levemåte, til kritisk og konstruktivt samfunnsengasjement og – avdekker vårt enorme behov for nåde og barmhjertighet.
Men, når en hel gudstjeneste går av stabelen uten å «stikke finger'n i jorda», og alt blir mer eller mindre «stoff til indremedisinsk bruk», da kjenner jeg meg «utafor». Veldig, veldig alene. Er jeg alene om å være så alene?
