Trenger vi en ny pinsevekkelse?

Jeg synes ofte det kan være slitsomt å få ulike merkelapper hengt på seg.

Seinest slo det meg da jeg forrige uke så en ellers severdig strømmeserie, "Pørni". Noen av de mest usympatiske i serien er kristenkonservative fra Vestlandet og pinsevenner fra Granvin.

Jeg har i mange år slitt med å bli kalt karismatiker fordi jeg dermed automatisk blir tillagt holdninger og meninger jeg ikke har. Husker da jeg talte for første gang i Sarons Dal for mer enn 25 år siden at både Aril Edvardsen og jeg nesten nektet å være karismatikere på grunn av alt det førte med seg.

De siste årene har pinsekarismatikk i media for eksempel blitt forbundet med tidligere president Donald Trump og hans medarbeideres virksomheter. Karismatiske ledere har profetert at han var mannen Gud ville bruke til å redde USA og verden og at han skulle bli gjenvalgt i 2020.

Jeg kunne ha fortsatt å nevne i fleng årsaker til at jeg synes det er vanskelig å identifisere meg med deler av den karismatiske bevegelsen i verden i dag.

Den bevegelsen som uansett hvordan vi teller, har den største veksten og fremgangen for tiden, og stiller de gamle historiske kirkene i skyggen.

Jeg var selv med å starte en karismatisk fornyelsesbevegelse, Oase, på slutten av 70-tallet. I desperasjon over ikke å nå ut med evangeliet, ba vi om å bli fylt med og utrustet av Den Hellige Ånd.

Han hørte våre bønner, og ga oss en ny tro på at det er mulig å se omgivelsene rundt oss forvandlet. Den frimodigheten, gleden og kraften som vi fikk den gangen, trenger vi og Kirken stadig vekk å leve i.

Pinsens kraft er for alle, og i en forstand er vi alle karismatikere, det vil si at Gud har gitt alle troende en nådegave til å tjene hverandre med. Pinsedag er mer enn Kirkens fødselsdag. Disiplene fikk en personlig erfaring av Den Hellige Ånd som forandret dem og omgivelsene totalt.

Selv om det skjer mye i den pinsekarismatiske vekkelsen som det er nødvendig å være kritisk til, er det viktig at vi ikke enda en gang kaster ut barnet med badevannet. Det er ikke misbruk som er det største problemet i de fleste norske menigheter i dag.

Det er manglende bruk! Jeg har det privilegium å reise rundt og i løpet av et år besøke hele bredden i kristen-Norge. Jeg opplever at det ikke grøftene som er det største hinderet for å komme videre.

Det er det at vi bruker håndkraft i stedet for himmelkraft, for å sitere en gammel professor på Menighetsfakultetet. Vi trenger et paradigmeskifte fra informasjons- til forvandlingsvirksomhet.

Det blir ikke rimelig samsvar mellom innsats, ressursbruk og resultater uten Åndens nye liv.

Vi må ta den profetiske tjenesten tilbake i våre menigheter. Mer enn som forslag til løsninger for våre politiske anliggender eller skremsler.

Profetien skal slå alarm om misforhold, sette fingeren på urettferdighet, avkle makten både åndelig og verdslig og spre lys og håp.

Det viktigste som skjer når Ånden får virke i den enkeltes liv, og i menigheten, er at fokuset blir Jesus! Pinsevekkelse handler om troens folk som levende veiskilt som peker på Jesus for alle dem som leter etter mening, retning og hensikt i livet.

Kom Hellige Ånd og hjelp oss som er så forlegne når det gjelder å ta Jesunavnet i vår munn til å prioritere det fremfor alle prosjektene, sakene og aktivitetene.

God pinse!

Innlegget ble først publisert på Facebook-siden til Jens-Petter Jørgensen, og er gjengitt med tillatelse.