Trenger vi vekkerrøsten?

En ungdomsleder i en av våre kristne organisasjoner tok for noen år siden til orde for en 5-årig pause hvor det ikke ble forkynt til omvendelse. Slik forkynnelse skremmer folk fra å komme til kristne møter. Vi må i stedet holde fram alle Guds gode ord og løfter slik at mennesker ser hvor positiv kristendommen er. Og så får vi, om nødvendig, tale om synd og dom senere. Slik skrev han.

Det er sjelden kallet til omvendelse lyder. Omvendelsesforkynnelse anses ikke riktig evangelisk. Slik nordavinden ikke fikk mannen til å kaste jakka, mens sol og varme maktet det, slik makter heller ikke lovens hammer å vende et menneske om, det kan bare evangeliet. Så vi må kun forkynne det glade budskapet om Jesus. Er vi ikke ferdige med loven? Slik tenkes det.

Samtidig hevdes det at kristnes angrep på evolusjonsteorien og tro på Bibelens bokstav gjør det vanskelig for mange unge å bekjenne seg som kristne. Og debatt om musikk kan støte unge bort fra kristen sammenheng. Sterke ord og strenge bud fører til at mange ikke kjenner seg godtatt med sitt. Aksept og bekreftelse anbefales i stedet. Foreldre som utviser romslighet og aksept av de unges uttrykksmåte og trosposisjon holdes fram som gode kristne forbilder.

Både presten Eli (1. Sam 2,29) og kong David (1. Kg 1,6) viste stor imøtekommenhet og ettergivenhet overfor sine barn. De gikk ikke i rette med deres livsførsel slik at de støtte dem fra seg. Men gikk det godt med barna?

Det er ofte en tung oppgave å vekke folket til erkjennelse av synd og svikt, og føre folket til omvendelse og sann tro. Aller vanskeligst er det når folket selv mener at det ikke har noe å omvende seg fra, men at alt er i skjønneste orden. Vekkerrøsten anses som en mørkemann som aldri har annet enn dom og anklage å komme med. Vil han i det hele tatt andre vel? (1Kg 22:8).

Samtidig legger Gud et veldig ansvar på sine vekkerrøster. Hvis han ikke advarer den som viker av, så vil Gud ikke bare dømme den villfarne, han vil også kreve blodet av profetens hånd (Esek 3,17ff). Gud krever frimodighet og ubøyelig fasthet (Jer 1,17f). Mange andre vender seg imidlertid til Guds vekkerrøst med velmente råd om ikke å være så stri og vanskelig.

Den sanne hyrden, lik den sanne og gode far og mor, advarer der de ser faren, kaller til omvendelse der de ser avveien, nettopp fordi de elsker sitt folk og sine barn. En får heller bli anklaget for ukjærlighet, bli misforstått og utstøtt. Det er ikke så viktig med eget omdømme i forhold til å berge dem en er satt til hyrde for. Annerledes med leiekaren.

Veien i Lammets spor

Et lite ord om Jesus