Tro og frimodighet

Som mange andre har jeg i ukene før jul blitt berørt av å høre og se årets fredsprisvinnere; Kailash Satyarti og Malala Yousafzai. Historiene deres tar tak i meg. Når Malala sier at «når jeg forteller min historie er det ikke fordi den er unik, men fordi den ikke er det», så bremser jeg litt opp og evner, så vidt, å ane at verden er så mye større enn meg, mitt og vårt – her på vår grønne satellitt i Norden.

Men det er noe annet som også har berørt meg ved å høre fredsprisvinnerne: Den naturlige frimodigheten om sin gudstro. Gud er den første Malala takker og tar med – før majesteter og Nobelkomite. Når hun vakkert takker sine foreldre, tar hun naturlig også med sin religion i samme åndedrag.

Kunne en norsk kristen ha gjort dette? Kunne hun eller han ha gitt Gud ære og takket Jesus Kristus for livet, gleden og styrken i Ham? Hva ville reaksjonene ha vært om ekteparet Moser (hvis de nå var kristne) i sine Nobelforedrag hadde gitt Gud ære og takket for liv, kraft og inspirasjon?

Jeg tror mange av oss ville latt det ligge. Jeg tror mange av oss ville ha kjent på en slags redsel, en «klamhet» for å takke Gud.

Redselen for å bli stigmatisert og satt i bås av de som faktisk ikke vet hva min tro er, de som mener og omtaler «mitt interiør i mitt hus» uten hverken å ha sett det eller vært «hjemme hos meg».

Selv er jeg regionleder i en kristen organisasjon og lever tett på kirke- og bedehusland. Jeg møter og blir kjent med mange flotte mennesker. Samtidig opplever jeg på sett og vis «tausheten» hos dagens kristne. Joda, vi har våre fanebærere som i ulike retninger hevder mye «på vegne av mange». Men ikke så sjelden kjenner vi at de store bokstavene i de sterkt formulerte og spissede meningene, også her, om hva som er rett og ikke minst hva som er galt – fort faller i den andre grøfta.

Så vi blir tause. Tause fordi vi ikke har alle svar, tause fordi vi fort tenker at jeg må kunne dokumentere og forklare min tro «godt nok». Kan jeg klare å kommunisere med dagens mennesker uten at formen blir belærende og dømmende? Folk vil ikke bli fortalt hva de føler eller lengter etter, hva de mangler i sitt liv. I dagens vestlige form og kultur stiller vi spørsmål ved alt, en del av oss ikke minst ved oss selv. Men om jeg spør Malala om hennes tro først og fremst handler om kultur, så tror jeg at jeg får et nei til svar. Tro er noe vesentlig mer og annet en «bare» kultur.

Oslo Gospel Choir ga ut plata «Gloria» i 1997, og hadde konsert i Oslo Domkirke. En del kjendiser ble spurt om hva de syntes om konserten, en av dem var Trond Viggo Torgersen. Jeg mener å huske at hans respons var «Det er flott å høre noen som tror på det de synger om!» Jeg tror det er mange som ønsker og håper – ja, kanskje på sett og vis kanskje forventer at flere av oss, at jeg lar troen min få slippe frem. At stemmen min løftes, selv om den ikke er rungende og har alle svar – og en stemme som ikke må forsvare Gud. Det klarer Han selv. Men allikevel – jeg skulle ønske at vår tro og vårt liv med den levende Gud mer åpner opp den stolthet og glede som den fortjener. Som menneskene rundt oss fortjener å få bli kjent med.

Kan jeg våge å være tydelig på hva Gud har gjort rett i? For Kristen tro handler ikke om hva som er feil – men om hva Jesus har gjort rett.

Kanskje må vi våge å være sårbare, våge å la vår tro få komme mer til uttrykk og handling? Ditt uttrykk, mitt uttrykk. Nei, ikke først og fremst i store ord. En nær kollega av meg sier «vår fremtid og troverdighet er avhengig av diakonien». Tydelighet tror jeg blant annet handler om kristne mennesker som går sine medmennesker i møte – at Gud får lytte, lindre og lege igjennom deg og meg.

Når vi gir noe vil vi være sårbare, og hva ørene hører vil til syvende og sist avhenge av ønske om og vilje til å ta imot, forstå og vurdere.

Men jeg tror det er tid for å leve og å åpne dørene.

Barnevelsignelse truer ingen

Har Hareide abdisert?

Deilig er jorden?

Unge venner av Israel?Israelorganisasjoner

Usant om Mahdiens rolle i endetiden