Trønderen som var forut for sin tid: Misjon i Jerusalem for hundre år siden

Trønderen Arne Ole Nikolai Jonsen (1885–1969) var forut for sin tid. Han etablerte et misjonsarbeid i Jerusalem om lag 25 år før Magne Solheim gikk i gang i 1949/1950. Ønsket til Jonsen var å danne en jødekristen menighet. Ikke særlig originalt, sier vi kanskje nå. Men den gangen var det nesten revolusjonerende.

I alle fall var det en så pass annerledes måte å tenke på at sentrale ledere i Israelsmisjonen både var skeptiske, ja, direkte advarte mot Jonsens ideer. Ord som utopi og svermeri ble brukt. Men ledelsen ga ham en sjanse. Hans forslag ble tatt opp som sak på landsmøtet i Bergen for hundre år siden, fra 31. august til 2. september 1923.

Jonsen selv talte så godt at han fikk nesten hele landsmøtet med seg. Og selv den sentrale lederen, Christian Ihlen (1868–1958) innså at de måtte gi Jonsen og prosjektet hans en sjanse.

I jødenes eget miljø

Jonsen pekte på at jøder som ble vunnet for evangeliet, ved dåp og tro, nesten alltid ble integrert i en hedningkristen kirke/menighet. Slike jøder ble også som regel utstøtt fra det jødiske miljøet de var en del av, og fra hedningekristent hold ble det ofte også forkynt slik at de opplevde det som et klart krav å bryte med alt jødisk om/når de ville omvende seg og tro på Jesus som Messias og frelser.

Skal man få en endring på dette, mente Jonsen, må man oppta arbeid i Palestina, i jødenes eget miljø. Der vil det gå an at jøder kan ta imot evangeliet om Jesus ved dåp og tro uten at de trenger å bryte med jødisk kultur og tradisjon. Og dette vil bli stadig mer aktuelt, ettersom tiden nærmer seg da jødene vil få tilbake sitt land. Da kan man både fortsette å være jøde og samtidig bli kristen eller jesustroende.

Slik som det var i det første århundret – men som har blitt veldig mye vanskeligere, ja, så godt som umulig i alle århundrene i diasporaen. Slik argumenterte Jonsen.

Brudd med det jødiske

Var dette så annerledes måte å tenke på enn slik både ledelsen i Israelsmisjonen og mange andre gjorde? På mange måter, ja. De aller fleste jødemisjonsorganisasjoner drev misjon blant jøder i diasporaen, der jøder bodde, både i Europa og Amerika og andre kontinent. Israelsmisjonen støttet rett nok et misjonsarbeid i Jerusalem allerede på 1830, -40, og -50-tallet. Men de satset mest på misjonsarbeid i Øst-Europa fra starten i 1844.

Da de fikk egne utsendinger, ble disse sendt til Romania og Ungarn. Vanlig praksis var at når en jøde ble døpt og tok imot Jesus til frelse, medførte det et mer eller mindre fullstendig brudd med alt jødisk. Og deretter innlemmelse (integrering) i ett av de historiske kirkesamfunnene.

Tross ledelsens skepsis mot Jonsens visjoner, fikk han løfte om økonomisk støtte først tre år, så tre år til. Han og familien kom på plass i januar 1924, og leide seg bolig i den greske kolonien. En jødekristen menighet ble dannet 22. november 1925, med gudstjenester både på sabbaten og søndagen. Men etter hvert stoppet det litt opp.

Det gikk ikke særlig godt verken med landbrukskolonien som Jonsen etablerte, og heller ikke med den vesle menigheten som ble etablert. De brukte noe mer penger enn det som var bevilget til prosjektet. Det ble etter hvert noe uro over det teologiske synet både hos Jonsen og i menigheten han var med og etablerte.

I 1928 ble en liten kirkedelegasjon (Einar Amdahl og Albert Lunde) sendt på besøk til Jonsen, siden de likevel skulle delta på en konferanse i Jerusalem – og kom tilbake med en nokså nedslående rapport. Resultatet syntes gitt; Israelsmisjonen løste Jonsen fra kontrakten i 1929. Det meste av det han satte i gang i Palestina, så ut til å ebbe ut uten varig virkning.

Et frø ble sådd

Men likevel. Han satte i gang noe; han sådde et frø; og startet en praksis som etter en tid dannet normen i misjonsarbeidet. Det var rett nok temmelig omstridt å begynne med misjonsarbeid i den nye staten Israel i 1949/50. Men etter hvert ble det Arne Jonsens ideer Israelsmisjonen arbeidet og arbeider etter som støttespillere for den messianske bevegelsen.

Og selv om ikke navnet hans er nevnt, er det ikke vanskelig å finne Jonsens tankegods bakenfor mange formuleringer i Israelsmisjonens Prinsipperklæring.

I Oskar Skarsaunes vesle drama til Israelsmisjonens 150-årsjubileum i Stavanger (1994), legger han dette i munnen på daværende generalsekretær Helge Aarflot:

« … jeg tror det er mulig å være 100 prosent jøde og 100 prosent kristen samtidig, slik som Peter, Richard Wurmbrandt, Shlomo Drori og Siddi Deutsch. Og jeg ser, Arne, at det var din linje som seiret i det lange løp, kanskje takket være Antonia Aniksdal, som la forholdene til rette for en menighet av Jesustroende jøder i Romania.»

Prosjektet hans i Jerusalem for hundre år siden kunne kanskje ikke bli reddet. Til det var han nok for uryddig, på flere områder. Kanskje like uryddig som døperen Johannes, uten sammenligninger for øvrig. Men felles for dem begge var at de var veiryddere; de åpnet opp, og begge fikk hodene kappet av; den ene bokstavelig, den andre økonomisk og ansettelsesmessig.

Røtter i Leksvik

Men hvem var han, denne noe «uryddige» trønderen; en av pionerene våre som samtiden både var motstander av og samtidig fascinert av?

Han var født i Trondheim 23. mars 1885, av foreldrene Ingeborg Johanna og Gudmund Jonsen. Faren var opprinnelig fra Leksvik. Da Arne var ferdig på skolen som 14-åring, fikk han arbeid i butikk; noe han drev på med i ti år. Han sluttet fordi han som 24-åring opplevde å ha fått et kall til jødemisjon.

Sogneprest i Lademoen, Hans Bernhoft Klæboe, var en sentral støttespiller for den unge Jonsen på denne tiden. Klæboe var en sentral leder i Christian Endeavour-bevegelsen, som også fikk et visst fotfeste i Norge, og som kanskje kan sees på som en slags forløper til Oase? Også den unge Arne ble dratt inn i dette miljøet og ble utfordret av det.

Hjemmemisjon og utdannelse

I 1910 var han i kontakt med stiftsprost Gustav Jensen, som var leder av Centralkomiteen i Israelsmisjonen, og ledelsen fattet stor interesse for mannen, og sendte ham til London for å lære språk og for å få innblikk i hvordan man driver jødemisjon.

Deretter ble det kurs både i Berlin og Leipzig, før han ble ansatt en periode i hjemmearbeidet (Hjemmemisjonen) i hovedstaden. Basen for dette var i Osterhaugsgaten 3 – Beit Abraham. Etter et par år i dette arbeidet ble det mer utdannelse, både teologi, språk og filosofi; i flere europeiske byer; Berlin, Zürich, Würzberg, København. Våren 1922 tok han filosofisk doktorgrad.

I september 1918 ble han gift med Sara Elisabeth (oftest kalt Lisa) født Petri. Ekteparet fikk tre barn; to jenter og en gutt. Svigerfaren var en russisk jøde – Philemon Petri. Philemon hadde blitt Jesus-troende som helt ung, og av den grunn reiste han fra Russland, først til Sverige, så til Danmark.

Og nå, fra 1922 av, var familien klar til å bli jødemisjonærer. Og det måtte bli nettopp til jødenes eget hjemland! Bare en ting manglet: Han måtte bli ordinert. Det ordnet biskop Johan Lunde, som i mange år hadde ledet Israelsmisjonens arbeid i Rogaland før han ble biskop.

Beskyttet jøder i Oslo

Etter bruddet med Israelsmisjonen ble Arne Jonsen ansatt av svensk israelsmisjon og fikk arbeid i Wien. Her ble han seks år sammen med sin familie. Også her gikk det etter noen år litt i stå, og det endte med oppsigelse for Jonsen.

Mens andre verdenskrig raste, bodde familien i Oslo, og Jonsen var en av flere som beskyttet norske jøder i leiligheten sin. På grunn av dette måtte han etter en tid flykte til Sverige. I årene etter verdenskrigen levde han et nokså rolig liv. Han beholdt kontakten med Christian Endeavour-miljøet. I 1960 fikk han en reise til Israel som turist.

I 1948 tok han etternavnet Vigtel, som var navnet på slektsgården hjemme hos foreldrene i Leksvik. Han var 84 år gammel da han døde i 1969. Fru Lisa døde tre år senere, i 1972.