Trosforsvar på bedre grunnlag

Nettstedet fagsjekk.no publiserer artikler som har til hensikt å ettergå feilaktige påstander om tro og vitenskap i norske skolebøker. Det er et rosverdig formål. Fagsjekk har et kompetent fagråd som inkluderer fysikkprofessor Sverre Holm og historiker Nils Ivar Agøy. Redaktøren er den drevne «myteknuseren» og forfatteren Bjørn Are Davidsen.

Derfor er det beklagelig at nettstedet selv formidler påstander som faglig sett ikke holder mål. Fagsjekk ønsker å knuse myten om en konflikt mellom kristen tenkning og moderne naturvitenskap. Mange av artiklene går etter min mening altfor langt i ønsket om å harmonisere dem.

I en artikkel heter det at «det var vitenskap før opplysningstiden – lenge før. Historien kan føres tusener av år tilbake innen astronomi, biologi, medisin og så videre». Men vitenskap var noe helt annet før og etter den naturvitenskapelige revolusjon. Det er en grunn til at sistnevnte kalles for en revolusjon. Vi kan gi to eksempler på dette.

Det første eksempelet handler om kosmologien (læren om kosmos). På midten av 1500-tallet kom den «kopernikanske vending». Kopernikus erstattet det geosentriske med det heliosentriske system: jorden beveget seg i bane rundt solen (og rundt seg selv), ikke motsatt.

Bjørn Are Davidsen hevder i en artikkel at den kopernikanske vending ikke hadde idéhistorisk betydning for hvordan mennesket tenkte om seg selv. Han viser til en kontinuitet mellom antikkens kosmologi og den moderne: «Leser vi tekster fra antikken, middelalderen og renessansen, oppdager vi rett og slett at jorden har lavest verdi i universet, lengst unna de himmelske områdene.»

«Jorden var universets avfallsplass», skriver han et annet sted. «Tanken om jorden som bare en liten flekk bortgjemt i verden er altså den klassiske.»

Men dette er galt. Antikkens og middelalderens kosmologi framstilte jorden som universets midtpunkt. Sju himmelsfærer hvelvet seg over jorden, hvorav den øverste var Guds bolig. Himmellegemene beveget seg ikke, men var faste holdepunkter i et stabilt univers. Dette var vel så mye en symbolsk som fysisk konsepsjon. Menneskene, dyrene og resten av naturen inngikk i et hierarkisk system som gjenspeilet en grunnleggende orden. Jorden var på ingen måte forstått som en «liten flekk bortgjemt i verden», men var verdens midte nettopp fordi den var skapt som menneskenes bolig.

Kosmos var grunnleggende meningsfullt, og betingelsen for dette var at mennesket var skapt i Guds bilde med fornuftsevne. I henhold til kristen skapelsestro var verden skapt av en Gud som selv er Logos, fornuft. Det førmoderne universet var slik sett en dypt religiøs visjon av virkeligheten.

Moderne astronomi gjør at mennesket taper denne meningshorisonten, og det av flere grunner. Universet forstås nå som uendelig, i motsetning til den førmoderne orden, som riktignok var svært omfattende, men likevel begrenset (bare Gud var uendelig). Dermed har kosmos ikke lenger et naturlig sentrum i menneskenes verden. Alt dette har langtrekkende konsekvenser for menneskets selvforståelse. Det ble klart alt på 1600-tallet, da Pascal skrev: «Den evige taushet i disse endeløse rom forferder meg.»

Det andre eksempelet handler om hvordan man forstår årsaksforklaringer i vitenskapen. Også her er det en enorm forskjell mellom førmoderne og moderne tilnærminger. Lektor Thomas Njerve Eidsvåg imøtegår følgende påstand i naturfagboken Kosmos: Aristoteles «hevdet at en stein faller til jorda fordi jorda er steinens naturlige tilholdssted, det er der den hører til».

Eidsvåg innrømmer at Aristoteles tok feil om tyngdekraften, men hevder at hans «feilaktige resonnement baserte seg på empiri, og ikke en filosofisk tilnærming til naturen». Dette er misvisende. Sentralt for Aristoteles’ tenkning er at alle ting beveger seg ut fra noen iboende prinsipper som ved en fellesbetegnelse kalles for «natur» (physis på gresk). Derfor er det ikke helt galt å snakke om at jorden er steinens «naturlige tilholdssted».

Lurer du på noe om vitenskap og teknologi? Ring en prest!

Det er i dette perspektivet at Aristoteles’ fire årsaksforklaringer må forstås. Aristoteles skrev at alle ting var beveget av fire årsaker: effektive (bevirkende), materielle, formale og finale årsaker. De to siste årsakene handler enkelt sagt om hva en ting er og er ment å være. Alle ting, selv steiner (selv om den ikke har en sjel), er ment å virkeliggjøre sin natur.

Disse årsakene peker på et svært viktig forhold som er en parallell til kosmologien beskrevet ovenfor: Alt på jorden er skapt med en mening. Den kristne videreføringen av Aristoteles’ naturfilosofi handlet ikke minst om at den ga normative forklaringer på hvorfor ting er som de er.

Sentralt i den naturvitenskapelige revolusjon var elimineringen av de formale og finale årsakene. Ting skulle bare analyseres ut fra hvordan de beveget seg og fungerte (effektiv årsak), ikke ut fra normative prinsipper. Naturen framsto i økende grad som en maskin – det mekanistiske verdenssyn blir til. Men Davidsen gir inntrykk av at denne tilnærmingen bare var en variant av aristotelisk tenkning: «Ikke bare spurte man etter årsaker før opplysningstiden, man spurte til og med etter flere typer årsaker.»

Poenget er ikke antallet årsaksforklaringer man opererer med, men om et grunnleggende forskjellig syn på virkeligheten. Francis Bacon erklærte grekernes naturfilosofi for en «ufruktbar jomfru» som nå er blitt erstattet med forståelse av naturen som virkelig kan gi resultater. Derfor kunne han si at «kunnskap er makt». Når vi har matematisk kunnskap om naturlovene, kan vi også gripe inn i og manipulere naturen etter våre egne hensikter.

Fagsjekk insisterer flere steder på at den naturvitenskapelige revolusjon ikke innledet en ny epoke, men sprang nærmest friksjonsfritt ut av forutgående kristen tenkning. Som for å demonstrere dette, skriver Davidsen: «Lærde gikk like mye i kirken på 1700-tallet som på 1200-tallet.» Det er lite sakssvarende. Det er rett og slett normal historieskrivning at det på 1600-tallet finner sted et betydelig brudd mellom en førmoderne og moderne tenkemåte. I et slikt perspektiv framstår de lærdes kirkegang som nokså trivielt.

Fagsjekk-artiklene gir det vi kan kalle et modernistisk perspektiv. Selv om de iblant tar utgangspunkt i et forsvar for middelalderens kristendom, er det nettopp ut fra en interesse om å legitimere middelalderen ut fra moderne naturvitenskapelige premisser. Fagsjekk legger dermed indirekte vekt på et framskrittsnarrativ som er ganske typisk i vår kultur.

Sex og sakrilegium

I den altoverskyggende interessen etter å renvaske kristen tro, begår man en del feiltrinn. For det første lar man ikke de historiske aktørene komme til orde på egne premisser. For det andre underkommuniserer man de enorme konsekvensene overgangen fra et førmoderne til et moderne verdensbilde har hatt for hvordan vi tenker og lever. Ikke minst for kristne: Hvis kosmos mister sin iboende meningsfullhet, blir det vanskeligere å si hva det betyr at den er skapt av Gud.

I den grad filosofien og teologien nevnes av Fagsjekk, er det for å understreke at de ikke har hatt innvirkning på hvordan kristne har tenkt om naturen. Men det er misvisende. Førmoderne vitenskap var alltid religiøs. Religion og vitenskap var ikke atskilte størrelser, men hang nøye sammen.

Fagsjekks artikler ender dermed ironisk nok opp med å forsterke den antatte konflikten mellom religion og vitenskap som de har til hensikt å bryte ned. Religiøse forestillinger får lite å si for hvordan vi faktisk tenker om virkeligheten, men blir en valgfri privat mening som legges oppå et moderne naturvitenskapelig syn.

Fagsjekk-miljøet har en viktig oppgave i å knuse myter om forholdet mellom tro og viten. Men det må gjøres på et bedre avklart grunnlag. Det handler både om historisk etterrettelighet og en adekvat forståelse av hva vitenskapen forteller oss.

Avkristningen har gått mer enn langt nok

«Avkristnet» og «overkristent»?