Trosfrihet til besvær

Det er høysesong for fakkeltog, og i en rekke norske byer arrangeres det nå demonstrasjoner og markeringer for trosfrihet.

Søkelyset er særlig rettet mot den desperate siutasjonen i en del muslimske land, som har dominert nyhetsbildet i lengre tid.

Fra å være en sak for de spesielt interesserte er trosfrihet og forfølgelse av kristne i ferd med å bli et fellskirkelig anliggende.

Sarpsborg

Slik er det også i Sarpsborg i Østfold, hvor et tverrkirkelig lederforum med representanter for sju frikirkelige trossamfunn og Den norske kirke står bak fakkeltoget som skal holdes søndag 9. november, med paroler mot undertrykkelse og forfølgelse av kristne.

Vårt Land forteller at Vebjørn Selbekk opprinnelig var bedt om å holde appell, men ble tatt ut av programmet – angivelig etter protester fra Den norske kirke.

For noen ble Selbekk uspiselig fordi han for åtte år siden trykket faksimiler av Muhammed-tegninger i avisen han den gang var sjef i. Frykt for at Selbekk kunne provosere muslimer er nevnt som en mulig forklaring på sensurlysten.

«Nokre få har reagert på at Selbekk skulle halde appell, og då har vi som råd valt å ta omsyn til det,» sier Siv Joensen, korpsleder i Frelsesarmeen.

Etter litt fram og tilbake er Selbekk tilbake på plakaten - vel å merke med forsikringer om at han skal også skal fokusere på muslimer som blir forfulgt for sin tro. Kjenner jeg Selbekk rett, er dette et krav han ikke har det minste problem med å innfri.

En høy pris for noen

I Norge koster det fint lite å vifte med fakler og bære paroler rundt i gatene. Derfor kan vi fort forledes til å tro at ytringsfrihet, trosfrihet og religionsfrihet er noe som gjelder på andre siden av jordkloden. De færreste her i landet har opplevd seg truet på livet av de samme kreftene som det nå gås i fakkeltog mot.

Vebjørn Selbekk og hans familie er blant de ytterst få nordmenn som har måttet betale en høy pris for religionskritikk. Vinteren 2006 mottok han minst 50 utilslørte drapstrusler – til dels med detaljerte beskrivelser av hvordan han skulle henrettes.

«Etter 50 sluttet vi å telle,» sa Selbekk i et foredrag nylig. Familien måtte ha politibeskyttelse og ble av sikkerhetsgrunner flyttet fra sted til sted.

At denne mannen, av alle, skulle utestenges fra et felleskirkelig arrangement for trosfrihet, er ikke bare ironisk. Det er skremmende.

Den norske kirke har ikke uten videre noen strålende CV å vise til når det gjelder kampen for trosfrihet. Lenge var biskop Monrad Norderval den eneste folkekekirketoppen som tok på alvor de rystende vitnesbyrdene om kristenforfølgelsen i det kommunistiske Øst-Europa.

For fem år siden mente menighetsrådet i Tromsø domkirke at Broder Yun - «Den himmelske mann» - ikke skulle få tale i kirken deres. Begrunnelsen var at Tromsø domkirke skulle være en «åpen folkekirke for de døpte i Nord-Norge.»

Et høyst selektivt argument tatt i betraktning at den samme kirken har stått vidåpen for en rekke utenlandske celebriteter. En klarttenkende og modig biskop Kjølaas måtte personlig gripe inn og slippe den kinesiske dissidenten inn kirkedøren.

Ved siden av familien Selbekk er forlagssjef William Nygaard det nærmeste vi kommer et virkelig alvorlig offer for religionskritikk her i landet.

11. oktober 1993 ble forlagsjefen skutt utenfor sin bolig i Oslo. Utgivelsen av den islamkritiske boken Sataniske vers hadde utløst en fatwa (islamsk dødsdom) mot forleggeren, som var millimeter fra å bli drept.

Ville ikke William Nygaard heller vært spiselig for den tverrkirkelige trosfrihetskomiteen i Sarpsborg?