Troshistorier som ikke fortelles med varme

For en del år siden var jeg som foredragsholder på en av DELK sine skoler. Foreldre, lærere og andre interesserte var invitert til en kveld som skulle by på både nytte og hygge.

Etter mitt innlegg var det kaffe og kaker. Idet jeg forsynte meg, kom en eldre mann bort og hilste. Han hadde vært rektor ved skolen i mange år, forklarte han, før han megetsigende la til at «her har vi gjort mye dumt i tidligere tider».

Sammenhengen lot meg forstå at det handlet om strenge regler og dårlig kommunikasjon med elevene. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, men jeg fikk et akutt behov for å trøste han, og sa noe i retning av at «det var vel litt i tida den gangen, det». Da satte han øynene i meg: «Synes du det blir noe bedre av det?»

Nei, jeg synes ikke det. Men jeg syntes det var trist at den tidligere rektoren skulle streve med skyldfølelse gjennom en tid i livet da jeg unte ham gode dager. Jeg har tenkt mye på det han sa i etterkant. På klokskapen i den erkjennelsen han målbar.

Jeg vet også at DELK som trossamfunn har tatt et oppgjør med «gamle synder». Om de har lykkes, vet bare de som kjenner sammenhengen fra innsiden.

Nå skal ikke dette handle om DELK, men om strenge regler og en kristendomsforståelse som trolig har gjort noen mer nidkjære enn Gud selv. Og hva det har gjort med menighetene våre – og ikke minst med folk.

Jeg har lånt øre til noen troshistorier gjennom årene. Ikke bare de som fortelles med varme om da Jesus kom inn i livet og mye ble annerledes. Jeg har selv en slik historie; om å bli kristen som tenåring og erfare at det gjorde meg godt.

Hvorfor klarte Ungdom i Oppdrag generasjonsskiftet?

Nei, jeg tenker på de andre historiene … De jeg fikk som taler på en familieleir da de voksne satt sammen på sene sommerkvelder og fortalte – både med skjeve smil og med hjertesukk – om sine tenåringserfaringer i bedehusland.

Historier om leppestift som førte til husarrest og om hårklipp under tvang. Om klær de ikke kunne gå med, strenge foreldre og enda strengere ledere i kristenflokken der de kom fra.

Jeg husker at jeg tenkte, og muligens sa jeg det til dem, også: «Det er jammen et større under at dere er bevart enn at jeg, som kommer fra en ikke-kristen bakgrunn, ble frelst».

Jeg krangla også med opphavet om klær, men på et helt annet grunnlag. Faren min mente at jeg ikke kunne gå på kino i olabukse fordi det var arbeidstøy … Sånt blir det jo bråk av, men det påvirket ikke gudsbildet mitt. Jeg trodde ikke et øyeblikk at Gud var imot olabukser – eller at han foretrakk en spesiell hårlenge, for den saks skyld.

Mitt møte med Gud hadde ført til at jeg som en usikker tenåring med god kontakt med svakhetene mine, kjente at det var rom for meg og livet mitt i det fellesskapet han inviterte meg inn i. Jeg trenger ikke gå lenger enn til min egen mann for å forstå at en slik erfaring ikke er en selvfølge.

Vi stod ved siden av hverandre under et Oase-møte og hørte ungene synge om Bibelen som et skattekart og Jesus som en venn, da han lente seg over mot meg og hvisket: «Dette er helbredende for en som er vokst opp med ‘vær forsiktig lille øye hva du ser’».

Jeg tror jeg skjønte hva han mente. Og nei, jeg synes ikke disse historiene blir mer akseptable om jeg ser dem i lys av tiden da det skjedde.

Det er nitrist å vite at så mange fra min generasjon strever med det kristne fellesskapet fordi noen var så innmari opptatt av fasaden, reglene og av den vi-og-de-kulturen som rådde – og fremdeles råder – i en del forsamlinger.

Budskapet var gjerne at «de» var – eller er – dårligere mennesker enn «vi» som tilhørte – og tilhører – fellesskapet. Og derfor måtte man være forsiktig. I vår tid er vel forsiktigheten stor sett borte, men arrogansen synes jeg at jeg møter – for ofte.

Skriver bok om bevegelsen som endret livet hennes

Mye kunne vært annerledes for mange om advarslene hadde vært færre og fellesskapene mer opptatt av å kommunisere klokt med egne ungdommer og folk som av ulike grunner ikke var født inn i et menighetsfellesskap.

«Anne», som jeg kjenner, har et godt liv i dag. Men hennes vei bort fra alle former for menighetsliv startet litt tilfeldig i et av livets mange veikryss. Sammen med en venninne fra hjemplassen dro hun til en annen by for å bo på hybel og gå på skole.

«Anne» kom ikke fra et typisk kristent hjem, men hun hadde vanket i en kristen forsamling i årene før hun flyttet. «Den første lørdagen oppsøkte vi derfor et ungdomsmøte på det nye stedet», fortalte hun. Der tok ingen av de andre ungdommene kontakt med dem, og de gikk skuffet hjem.

Lørdagen etter dro de heller på et arrangement i bondeungdomslaget. Der ble de inkludert og ønsket velkommen tilbake.

De tok invitasjonen på alvor, og slik endret «Annes» trosreise seg. Jeg får ikke inntrykk av at hun har forlatt Gud, men hun har aldri siden funnet noen vei tilbake til et kristent fellesskap.

Sånn ble det også for «Per» som alltid hadde hørt at han måtte passe seg for de som ikke var kristne. Bildene som dannet seg i hodet hans gjorde han til en forsiktig gutt, og han fant seg ikke til rette i det kristne fellesskapet foreldrene hans mente han skulle være med i.

Men da han etter hvert oppsøkte en lokal idrettsforening, ble han forvirret: Menneskene der var jo fine folk. Gode kamerater. Støttende.

Helt annerledes det han hadde opplevd i den kristne forsamlingen. Han kunne altså ikke stole på det som hadde blitt prentet inn i ham …

Og helt ærlig; det fellesskapet han møtte i idrettslaget, var betydelig mer dedikert og hyggelig enn noe av det han hadde møtt i kristen sammenheng.

«Anne» og «Per» er ikke alene om å være blant norske førti-, femti- og sekstiåringer uten en eneste bitteliten dragning mot et menighetsfellesskap. Til tross for at de har prøvd, eller har vokst opp i kristne hjem.

Jeg forstår dem. Også fordi jeg selv har kjent på kroppen at relasjonskompetansen i en del kristne sammenhenger er skremmende lav. Det er ikke så rart at mange, av ulike grunner, har lett med flakkende blikk etter nødutgangen og forsvunnet.

Hvor vil jeg med denne svartmalingen? La meg si det kort: Vi må skjerpe oss!

For å sitere den gamle rektoren litt fritt; Det blir ikke bedre av å unnskylde dårlig menneskebehandling. Vi må gjerne si at vi var «barn av vår tid» og arvet holdninger fra generasjonene før oss.

Men det holder ikke. Det holder heller ikke å si at vi er «beskjedne overfor fremmede» eller at vi «trodde de nye som kom hadde følge med noen som hadde vært hos oss før».

Vi kan ikke komme med generelle beklagelser eller ignorere dårlig behandling av folk som tilhører fellesskapet. Vi må slutte å forklare for oss selv at vi «ikke kan jage etter» folk som slutter; «de må jo få gjøre som de vil».

Joda, jeg er den første til å erkjenne at det er forskjell på folk, og at ekstroverte har en fordel når det kommer til å ta kontakt med mennesker de ikke kjenner fra før.

Som introvert vet jeg dog at jeg har et valg – og at jeg kan øve meg i å være en sosialt inkluderende kristen. Hver enkelt av oss har et ansvar for å rive murer og bygge bruer i stedet.

Vi må bestemme oss for at det går an å bli kjent med nye i voksen alder og åpne hjemmene våre. Vi må bryte noen tradisjoner og tenke over hvem vi kan inkludere på spesielle dager som 17. mai, og på hverdager som kaoset rundt fredagstacoen.

Men jeg tror det må mer til. Vi kan ikke forutsette at vi er en relasjonelt velfungerende forsamling selv om vi skulle ønske at det var sånn. Det må jobbes konkret med menighetskulturen:

Hvordan vil vi ha det her hos oss? Hvilke konkrete verdier vil vi skal prege vårt fellesskap?

Hvordan vil vi ta imot nye (og det handler om mer enn å trene kirkevertene)? Hvordan vil vi behandle hverandre når ting er vanskelig, og hvordan vil vise omsorg når noen slutter?

Et fellesskap som består av mennesker, vil aldri bli fullkomment. Vi vil ikke unngå konflikter eller at noen går skuffet bort.

«Anne» og «Per» vil alltid finnes der ute et sted. Uenighet vil være en del av bildet. Egentlig som noe konstruktivt fordi alle kan lære av det.

Men vi kan bli bedre på mye. På ærlighet og på å gi folk trygghet til å være seg selv. På å tillate mennesker å være underveis, på vennlighet, imøtekommenhet og på nødvendige relasjonelle ryddejobber. Og vil vi være kirke i framtida, er det på høy tid at vi tar dette på alvor.