Trosspråk og teologien bak NaMu Norge

Den tverrkirkelige medlemsforeningen NaMu Norge har som hovedformål å utvikle «flere sunnere menigheter». Målsettingen er uten tvil positiv, men det er også tydelig at sunnhetskriteriene er knyttet til en ny teologi som NaMu lanserer.

I teksten nedenfor er NaMu Norge noen ganger forkortet til NaMu. Teologen bak denne nye læren er Christian Schwarz, og han beskriver den som «den tredje reformasjonen».

Schwarz mener å ha oppdaget noe nytt i Bibelen, men teologien hans kan også oppfattes som en oppfunnet ubibelsk forbindelse mellom naturen og kristenlivet. NaMu sprer denne teologien ved hjelp av flere trossamfunn og organisasjoner, deriblant Indremisjonsforbundet (ImF). Dermed er jeg selv berørt av denne nye læren.

ImF er involvert i NaMu på styrenivå, og ved at flere veiledere fra ImF er utdannet i regi av NaMu. ImF er også knyttet til NaMu som partnerorganisasjon. Det er publisert en del stoff om ImFs sterke engasjement i NaMu, men teologien som NaMu er tuftet på får vi ingen orientering om fra ImF.

Når jeg nå skriver denne kritiske orienteringen, så er det med et ønske om at ImF offentlig redegjør for sitt syn på de lærepunktene som påpekes nedenfor. Den nye teologien har flere begreper som drøftes i fortsettelsen, og sidehenvisninger viser til heftet «Engasjert trosliv», utgitt i 2019 på K-vekst forlag / NaMu Norge.

«Trosspråk» er et sentralt lærepunkt i NaMu-teologien, og trosspråkene kan se ut til å være oppfunnet, for å få biologisk mangfold i skaperverket til også å gjelde mangfold i vårt forhold til Gud. Begrepet trosspråk blir i det nevnte NaMu-heftet definert ved bruk av ulike bilder og beskrivelser. (s. 12)

Det nevnes at trosspråk er kanaler vi erfarer Gud gjennom, eller ulike måter Gud kommuniserer med oss på, at det er vår antenne til Gud, eller det guddommelige. Det skrives at Gud sender på mange kanaler, men den enkelte av oss er bare innstilt på en eller to kanaler.

Dette er ideer og påstander som ikke blir underbygd med bibeltekst, men NaMu markedsfører en trosspråktest som kan avsløre hvordan den enkelte på grunn av sin natur får best kontakt med Gud. De ni trosspråkene får sine navn etter hva som er unikt for det enkelte trosspråk.

Derfor er ikke «bibelsk» valgt som navn siden alle trosspråk (side 58–59) beskrives som like bibelsk, like åndelig og like gudgitt, men det henvises ikke til bibeltekster som begrunner utsagnet. Det er merkelig at dette ikke vekker oppsikt, særlig innen ImF som har «med Guds ord til folket» som motto.

NaMu sin teologi er preget av en finurlig blanding av bibelsk stoff og naturfaglig terminologi. Nedenfor begrunnes hvorfor NaMu-teologien er i strid med sentrale bibeltekster, som understreker at Guds ord har en avgjørende rolle for å skape tro og bevare oss kristne i troen.

NaMu-veiledere innen ImF-arbeidet er svært begeistret for læren om «trosspråk». Det brukes uttrykk som «vendepunkt i troslivet» (s. 43) og «aha-opplevelse» (Dagen 22.2.22) i forbindelse med denne trosspråklæren.

Det er viktig å merke seg at NaMu har «mangfold» som en grunnstein i sin teologi. Det er svært viktig for NaMu å forkynne at vi skal lære av skaperverket (s. 8), og det begrunnes med Luk. 12,27 der det oppfordres til å se på liljene.

Teksten ellers i Lukas 12 forteller utvetydig hva vi skal lære av å se på liljene, men NaMu omformer teksten og skriver: «se på det mangfoldige livet som Gud har skapt, og hente ut erfaring og kunnskap som hjelper oss i hverdagen. Dette er også nyttig når vi ser på relasjonen vår til Gud.»

Når NaMu skriver mangfold i stedet for liljer, så blir leseren forledet til å tro at læren om mangfold er hentet fra Bibelen, men det er den ikke. NaMu lærer oss at mangfoldet i naturen gir oss kunnskap og hjelp når det gjelder vår relasjon til Gud.

Læren om å se på naturmangfoldet er oppfunnet av Schwarz og markedsføres av NaMu. At det lages mange ulike trosspråk er begrunnet med at Gud har skapt oss ulike, og derfor er det fra naturens side mot Guds skapervilje, altså synd, å ikke praktisere mange ulike trosspråk. (s. 8) Biologisk mangfold blir viktigere enn Guds ord, men Bibelen lærer oss at Guds ord er i en særstilling når det gjelder vår kontakt med Gud.

Det er riktig at Bibelen bruker naturbilder og lignelser, som kan åpenbare utsagn i Guds ord. Men, NaMu bruker naturen for å lage læremessige utsagn som ikke samsvarer med Bibelen.

Det er riktig at vi mennesker har genetiske særtrekk, men det er ikke grunnlag i Bibelen for å skrive: «Det første vi kan ta med oss, er det mangfoldet i trosuttrykk Gud har skapt, også blant oss troende. Det naturlige er her å skape rom så dette mangfoldet skal få blomstre. Å gjøre noe annet er å arbeide mot Guds skapervilje.» (s. 8).

Dette kan lede oss til å tro at skaperverket og menneskenaturen har samme forhold til Gud, men det forties at menneskenaturen er gudsfiendtlig. (Ef. 12, 3). NaMu lærer at mangfoldet av «trosuttrykk» er skapt av Gud på tilsvarende måte som biologisk mangfold er skapt.

NaMu lærer også at mangfold av trosspråk er grunnleggende viktig for vårt forhold til Gud, men NaMu overser at vi har en gudsfiendtlig natur som kan, og vil ofte, velge feil med hensyn til å ha kontakt med Gud. Bibelen taler for eksempel om at vi kan velge det som «klør i øret». (2. Tim. 4,3)

Læren om trosspråkene er illustrert med en sirkel med tre like store fargesektorer for Ordet, Verden og Ånden. Det ligger misvisende teologi i en slik figur, siden Ordet og Ånden har hver sin fargesektor.

På den måten forledes leseren til å tro at Ordet og Ånden ikke samvirker, slik som Bibelen lærer oss. Det blir påpekt som uhyre viktig å finne ut hvilket trosspråk en selv har. På den måten kan vi reparere en ubalansert tro, ved å sette oss inn i og bruke det trosspråket som er lengst unna vårt eget.

Denne «avstanden» er oppfunnet og konstruert av Schwarz, på sirkelfiguren med fargede sektorer. Størst avstand er det mellom trosspråk som er plassert diametralt, men disse avstander har ikke noe med det som står i Bibelen å gjøre. Bibelen måler for eksempel ikke avstanden mellom nattverden og bønneliv, eller avstanden fra Guds ord til naturen.

Gjentatte ganger blir det i heftet «Engasjert trosliv» advart mot bare å bruke sitt eget naturlige trosspråk, i så fall kan troen bli ubalansert. Dette er et hovedpunkt hos NaMu, men det har ikke støtte i noen bibeltekst.

Det skrives: «en ubalansert tro kan gjøre stor skade og kan gjøre troslivet lite bærekraftig. Her er det mye å lære av naturen.» (s. 9). Vi får vite at å ha en ubalansert tro, kan gjøre stor skade, men det sies ikke hva slags skade det tenkes på.

Sitatet er også et eksempel på hvordan NaMu bruker vitenskapelige faguttrykk, som for eksempel bærekraft, på det åndelige området, uten å fortelle oss hva bærekraftig trosliv er. Dette har trolig å gjøre med forholdet mellom trosspråk og sunn tro eller sunnere menigheter, men det blir ikke knyttet til bibeltekster.

På side 9 i heftet står også dette: «Spør du en vitenskapsmann vil han kunne si at alt i naturen handler om energi. Vi bruker ord som Guds skaperkraft.» Dette er en konstruert kobling mellom begrepet «energi» i fysikken og begrepet «kraft» i åndelig forstand. NaMu-teksten fortsetter med at «energi» kan innta nye former, og deretter skrives om endring i troslivet.

Videre brukes det biologiske fagordet «symbiose», som om det er et hverdagslig ord for å leve sammen. I biologien vil symbiose normalt gjelde samliv mellom ulike arter, men Guds barn er jo lemmer på samme kropp, og grener på samme tre.

Vi skal se nærmere på hva NaMu lærer oss, ikke minst med hensyn til de trosspråkene som grasrota i ImF er preget av. Vi får vite at de sentrale elementer (for eksempel bønn, tilbedelse, bibelstudium, synd og tilgivelse) i den kristne troen er sentrale i alle trosspråkene.

Dertil får vi vite at alle trosspråk er like gudgitt, like bibelsk og like åndelig. (s. 58–59). Dette høres positivt ut, men hvorfor vektlegges det da så sterkt at vi kristne må praktisere flere trosspråk, gjerne det som er lengst unna vårt eget trosspråk, når alle er like bibelsk?

Hvis vi antar at grasrota i ImF «sogner» til det bibelmotiverte trosspråket, er det grunn til å merke seg farene som truer oss. Ifølge NaMu står de bibelmotiverte i fare for å redusere Guds ord til bibelvers.

Men vi kan lese om en enda større fare, som NaMu prøver å underbygge med et bibelvers: «En overdrevet vekt på det verbale. Det står jo faktisk i Bibelen at Guds rike består ikke i ord, men i kraft …» (s. 33) Dette sitatet er fra 1. Kor 4,20, og i NaMu-heftet er dette bibelverset sitert hele tre ganger, noe som tyder på at NaMu mener at bibelverset er svært viktig, for å overbevise oss om at Guds ord ikke er overordnet alle trosspråk.

Guds ords overordnede rolle nedvurderes når NaMu skriver om farer ved det læremotiverte trosspråk: «En vil kunne slutte seg til Johannes når han skriver at Ordet ble menneske, men noen ganger kan en få inntrykk av at de mer lever opp til frasen ‹Ordet ble bok›.» (s. 30) Vi burde vel alle leve nær Jesus, som er Ordet, ved å lese i Bibelen.

Det viser seg at bibelverset, 1. Kor 4,20, er misforstått og misbrukt. Det er nok å lese de to versene forut, så ser vi at Paulus taler om ord fra oppblåste vranglærere. Paulus har jo også skrevet Rom 1,16: «For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.» Og i 1. Kor 1,18 leser vi: «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.»

Advarselen om at vi står i fare for å legge for stor vekt på Guds ord, er en påstand som mangler dekning i Guds ord. Har vi noen gang erfart, eller lest i Bibelen, at noen har lagt for stor vekt på Guds ord?

Til slutt vil jeg anbefale at vi alle gjør som jødene i Berøa gjorde: «de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte.» (Apg. 17,11)